torsdag 30. august 2018

Nr. 92: «Pastor» og TV grunder Jan Hanvold er og må være Norges største feiging som ikke tør ta en åpen debatt om sitt eget liv angående skilsmisse og gjengifte!

Nr. 92:
«Pastor» og TV grunder Jan Hanvold er og må være Norges største feiging som ikke tør ta en åpen debatt om sitt eget liv angående skilsmisse og gjengifte! 

Det er greit å ta en debatt angende 22. juli profetien, økonomisk velstand, helbredelse, frelse og det meste?
Bare det ikke berører meg selv og setter meg selv i en vanskelig situasjon er åpenbart «Pastor» og TV grunder Jan Hanvold parole! Feiging, feiging og atter en feiging er han, dessverre! Som de fleste andre!

Her er noe av hva vi har skrevet om gjengifte, og hva skriften lærer. Dette blir selvfølgelig for hard kost for «Pastor» og TV grunder Jan Hanvold!

Bilde av «Pastor» og TV grunder Jan Hanvold og hans «nye» kone som er den tredje i rekken og som skriften da sier gjør han til en ekteskapsbryter, horkarl og synder på vei imot fortapelse da han gjør synd til død – en åndelig død!


Jesus om skilsmisse og gjengifte!




del 1
I senere år er jeg blitt overbevist om at skilsmisse og
gjengifte nå er det største problemet i både vestlige
kirkesamfunn og hele den vestlige sivilisasjon. Ikke
bare dreier det seg om oppløsning og ødeleggelse av
familien, som spesielt går ut over barna, men det har
også åpnet for skriftfornektende praksis på andre
viktige områder. Når man først åpner for å bortforklare
Bibelens meget klare anvisninger om skilsmisse og
gjengifte, blir det mye enklere å bortforklare eller
omtolke andre ting. Man kan kanskje si at reformatorenes
aksept av den katolske humanisten Erasmus' syn
på gjengifte var en tidsinnstilt bombe som lå skjult
gjennom århundrene, for så å eksplodere i vår tid. En
rett forståelse av dette spørsmålet forutsetter ikke bare
en uhildet gjennomgang av skriftmaterialet med et
sideblikk på oldkirkens praksis, men også et oppgjør
med synet som de fleste reformatorene, også Luther,
overtok.


Gjennom mine 30 år som misjonær
i Pakistan har jeg så å si sittet på
sidelinjen og sett denne bomben
eksplodere i Vesten. Den seksuelle
revolusjon, feminismen og filosofien
om alle menneskers rett til å
realisere seg selv, har -- sammen
med reformatorenes aksept av
gjengifte for den uskyldige part --
ført til at skilsmissestatistikken
har gått, jeg hadde nær sagt til
himmels. I Amerika og England er
det i dag 50 skilsmisser pr. 100
ekteskapsinngåelser. Om situasjonen
ikke er like ille i Norden, må
det være på grunn av det høye
antallet samboerskap, som er enda
mer ustabile enn dagens ekteskap.

Et liv uten pappa

Dette går aller mest ut over barna.
I dag fødes flertallet av norske barn
utenfor ekteskap. I Nord-Norge
hørte jeg om en pike som kom hjem
etter sin første skoledag og fortalte
at “i vår klasse er det bare jeg og
én jente til som har en pappa.” Hva
betyr dette for barnas oppvekst, og
for deres liv som voksne? Vi har i
mange år blitt fôret med massiv
propaganda om at en lykkelig skilsmisse
ikke er skadelig, at barna
kommer fort over det, osv. Først i
senere år har enkelte begynt å
protestere mot glansbildet. Om
verden består i 20-30 år til, ser
man kanskje tilbake med skrekk
og avsky på vår egen tid, som tillot
så mye menneskelig ødeleggelse i
frihetens og selvrealiseringens
navn.

Vern om ekteskap

Rent sosialpsykologisk er det ingen
tvil om at forbudet mot gjengifte
var og er det eneste effektive vern
mot ødeleggelse av ekteskap. Uten
dette forbudet åpnes slusene for
skilsmisser. Alle ekteskap møter
problemer, og med gjengifte som en
forlokkende mulighet skal det mye
til å ta vanskelighetene alvorlig og
prøve å løse dem -- eller tåle dem.
Det er langt lettere å la problemene
vokse seg over hodet, konstatere at
“vi passet ikke sammen” og ta ut
skilsmisse med håp om en ny og
bedre start. Gresset er som kjent
alltid grønnere på den andre siden
av gjerdet. Derimot: Hvis det
eneste alternativet til fortsatt ekteskap
er livslang seksuell avholdenhet
og et liv uten parforhold eller
kjernefamilie, er motivasjonen til
å redde ekteskapet langt sterkere.
Med et forbud mot gjengifte ville
noen likevel skille seg, men langt
flere ville fortsette i sitt ekteskap -
noen i et ulykkelig ekteskap, riktignok,
men mange ville arbeide seg
gjennom problemene. Bare dette
burde være nok til at verdslige
styresmakter begrenset muligheten
for gjengifte. I tillegg har vi som
kristne mennesker og kristne
kirkesamfunn en annen og enda
viktigere grunn, nemlig Jesu eget,
meget klare forbud mot gjengifte.

Klart forbud

Forbudet mot gjengifte var klart for

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 2 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))


oldkirken. Det var, og er, klart for
den katolske kirke. Det er også klart
fra en rent språklig synsvinkel,
hvis man leser den greske teksten
uten teologiske baktanker. Det er
bare to grupper det ikke er klart
for -- teologer som mener å vite at
Skriftens egentlige mening er en
annen enn det teksten sier, og
protestanter som er flasket opp
med en tradisjon om å akseptere
gjengifte av hensyn til den uskyldige
part, en tradisjon som har sin
rot i humanismen. Forresten er det
i senere år kommet en ny vri: Man
sier at ingen av partene i en skilsmisse
er 100 prosent uskyldige.
Men i stedet for å trekke den eneste
riktige konsekvensen av det, nemlig
å forby gjengifte, benytter de fleste
dette som et påskudd til å tillate
gjengifte for begge parter.

Humanistisk protest

I Vesten var det humanisten
Erasmus som først lanserte fortolkningen
at den uskyldige part
hadde rett til å gifte seg igjen. En
åpenbar bak grunn for nytolkningen
er den samme reaksjonen som
disiplenes protest mot Jesu lære, at
den er altfor vanskelig og umenneskelig:
“Da er det bedre å ikke
gifte seg” (Matt. 19.10). Hvordan
kan Jesus dømme den uskyldige
part (og andre) til å leve resten av
livet uten sex? I datidens kultur
var nok forresten å måtte avstå fra
familie og barn enda hardere enn
seksuell avholdenhet.

Jesu svar

Jesus svarer at noen må gjøre seg
selv uskikket til ekteskap -- være
gjeldinger, evnukker, for å vinne
Guds rike. Det vil si de må avstå
fra gjengifte etter skilsmisse, som
Jesus sier er utroskap, for å kunne
komme inn i Guds rike i denne
verden og i den kommende. I Matt.
19.12 sier Jesus sier dette om
mannen, og i 1. Kor 7.10b-11 sier
Paulus nøyaktig det samme om
kvinnen, som et bud han har fra
Herren: “En kvinne skal ikke skille
seg fra sin mann. Men er hun skilt
fra ham, skal hun enten leve ugift
eller forsone seg med sin mann.”

Fiktiv begrunnelse

Hvorfor overtok de fleste reformatorene
Erasmus' fortolkning? Og
hvorfor brøt Luther og lutheranerne
med Konkordiebokens prinsipp
at de bare gikk tilbake til kirkens
opprinnelige lære, og at alt skulle
belegges med henvisning til de
tidlige kirkefedrene? Til reformatorenes
ære må det sies at de tok
spørsmålet meget alvorlig. Det var
overhodet ikke snakk om gjengifte
for andre enn de som uskyldig var
blitt offer for utroskap. Utroskap
tok de så alvorlig at de mente myndighetene
burde innføre dødsstraff
for det, som i Moseloven. Dermed
konstruerte man en juridisk fiksjon
som “begrunnelse” for Erasmus'
utleggelse: Selv om myndighetene
ikke henrettet den skyldige slik de
burde, kunne kirken likevel anse
vedkommende som død og dermed
tillate den andre part å gifte seg
igjen. (Og hva med den skyldige
part? Et sted sier Luther omtrent
følgene: “La dem gifte seg, så de
ikke behøver å være i helvete både
her og i den kommende verden.”)
Luther antyder også at en annen
grunn kunne være romerkirken
holdning: Forbudet mot gjengifte
var suspekt fordi paven gikk inn
for det.

Ulike tradisjoner

Selv om lutheranerne godtok
Erasmus' nye utleggelse, gjorde ikke
anglikaner det. Min egen kirke,
Church of Pakistan, har fulgt den
anglikanske tradisjonen, og i
kirkens statutter står det at enhver
som gifter seg igjen så lenge den
første ektefellen lever, skal være
under kirketukt. Denne regelen
har holdt inntil nylig, da vestlig
innflytelse fikk fotfeste også hos
oss. I de siste to årene har jeg
derfor vært nødt til å arbeide med
dette skriftmaterialet på nytt. I
Norge har vi sett få eksempler på
at noen har holdt fast ved oldkirkens
syn, men det kan nevnes at
Hallesby, som opprinnelig fulgte
Erasmus og Luther, i sin etikkbok
fra 1951 var kommet tilbake til
oldkirkens lære: at separasjon i
noen tilfeller kan være nødvendig,
men at gjengifte ikke under noen
omstendigheter er tillatt.

Hovedspørsmålet

Hva skal så den gjøre som er
separert eller skilt? Bibelens svar
er like klart som det er smertelig:
Leve uten ekteskap (og uten sex)
eller forsone seg med sin ektefelle.
Dette svaret er kanskje spesielt
smertelig i vår tid, hvor de fleste er
programmert til å tro at et vellykket
samliv og dertil hørende seksualliv
er det største gode vi kan oppnå i
livet. Det er grunn til å minne
hverandre om at Jesus konsekvent

krever av oss at vi setter ham foran


alle livets andre goder. Han er selv
skatten i himmelen. Fellesskap
med ham er den dyreste perlen.
Som han krevde av den rike unge
mannen, at han skulle selge alt, og
som han krevde av Abraham, at
han skulle ofre Isak: Han krever at
absolutt alt skal være underordnet
forholdet til ham. Som også Luther
uttrykte det: “Og tok de enn vårt
liv, gods, ære, barn og viv...”

Smertefullt svar

Hva så med en som er skilt og
allerede har giftet seg igjen? Det
er et enda vanskeligere spørsmål.
Svaret kan umulig være annet enn
at han eller hun må gjøre bot. Det
vil si å komme seg ut av og vekk
fra situasjonen, å ikke fortsette å
leve i forholdet. Å gjøre bot,

metanoia, betyr å gjøre helomvending.


Enkelte teologer aksepterer at
Jesus forbyr gjengifte, men forsøker
å finne andre løsninger. I likhet
med Erasmus er de motivert av
hensynet til ektefellene: Man kan
da ikke være så hard at man sier de
må gå fra hverandre? Noen forsøker
å si at begge ekteskapene er gyldige,
og anser forholdet som polygami,
altså flerkoneri (evt. “flermanneri.”)
Men det er mildest talt problematisk
å kalle gjengifte for flerkoneri
når Jesus selv uten omsvøp kaller
det utroskap.

Hensyn til barna

En annen motforestilling er hensynet
til barna. Det er et legitimt
anliggende, kanskje enda viktigere

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 3 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))


enn vi i dag er klar over. Allerede
nå begynner vi å se hvor skadelig
brutte hjem er for barna, og kan
bli en-da tydeligere i fremtiden. I
et hjem hvor en eller begge foreldrene
er fraskilt og deretter har barn
sammen, kan løsningen være å
fortsette å bo sammen -- fortsette
å dele bord, men ikke seng, leve
sammen som bror og søster.

Tilgivelse?

I vår tid møter vi ikke sjelden spørsmålet:
“Kom ikke Jesus for å sone
våre synder, er det ikke tilgivelse?”
Med andre ord -- kan man ikke få
tilgivelse for å ha begått gjengifte?
Svaret er at man ikke “begår”

gjengifte. Å gifte seg igjen er ikke


en engangshendelse som bryter,
dvs. annullerer det første ekteskapet.
Jesus sier klart at den som
gifter seg igjen, lever i konstant
utroskap mot sin første ektefelle.
På gresk er det grammatikalsk helt
tydelig -- det skal vi se nærmere på
i del 2.

Omvendelse

Tilgivelse forutsetter omvendelse.
Evangeliet er budskapet om
syndenes tilgivelse, men det begynner
med kallet til omvendelse.
Kallet til å gjøre bot, vende seg
vekk fra synden, er det samme hos
både Johannes Døperen, Jesus,
Peter og Paulus. Den som med
vitende og vilje fortsetter å leve i et
syndig forhold, får ikke tilgivelse.
Det er forskjell på å falle i synd og
leve i synd. Utroskap får større
konsekvenser enn “mindre” synder
som skattesnyteri og annet tyveri,
men i begge tilfeller er betingelsen
å vende seg bort fra synden. Stjeler
du, må du slutte med det. Lever
du i et forhold som Jesus kaller
utroskap, må du slutte med det.
Forskjellen er at å vende seg bort
fra tyveri er relativt enkelt, mens å
vende seg bort fra et samliv nødvendigvis
er langt vanskeligere.

Et hellig folk

Evangeliet om tilgivelse for synd
er også budskapet om befrielse fra
synd. (Joh. 8.34-36). Evangeliets
hensikt -- ja, selve hensikten ved
Jesu komme og hele hans gjerning
-- er å skape et hellig folk som
adlyder Hans bud lever til Guds ære
(Ef. 1.4, 1 Peter 1.15-16 og 2.9).

Men for den som ikke vil omvende


seg, vende seg bort fra synden,
gjør Jesus situasjonen helt klar i
avslutningen av Bergprekenen
(Matt. 7.2123): “Bort fra meg,
dere som gjør urett!”

Står det skrevet?

Dette krever dokumentasjon. Er
Jesu forbud så klart? Er forbudet
absolutt? Hva med unntaket for
“hor”? De spørsmålene kommer
jeg tilbake til i del 2 og 3.

Jesu ord om skilsmisse og gjengifte

av
biskop emeritus
Arne Rudvin,
Karachi, Pakistan.


del2
Når vi ser på hva Jesus sier om skilsmisse og
gjengifte, kan vi ikke begrense oss til å se på ham som
frelser. I et så hardt og vanskelig spørsmål kan det
være fristende å “kaste seg på nåden” og se bort fra
“loven,” men vi må være klar over at vår frelser også
er vår skaper, herre og dommer. Hele Skriften er hans
ord. Også Herren (JAHVEH) i Det gamle testamente
er den treenige Gud -- både Far, Sønn og Hellige Ånd,
og i Malaki 2.16 sier han: “Jeg hater skilsmisse.” Men
Jesu klareste og hardeste ord om skilsmisse og gjengifte
har vi fra hans egen munn, referert i evangeliene.
Akkurat som det også er Jesus selv som taler klarest
og hardest om fortapelsen. Vi kan ha vanskelig for å
forstå at det er vår kjærlige, nådige frelser som taler
så hardt, men både liv og salighet avhenger av at vi
holder oss til det han sier, ikke det vi skulle ønske han
hadde sagt.


Som lutheranere har vi en tendens
til å skille mellom lov og evangelium,
mellom Guds bud og Guds
gode budskap på en måte som ikke
alltid gjør fyldest for alle Jesu ord.
La meg bare nevne at i Johannesevangeliet
gjentar Jesus fem-seks
ganger: “Den som elsker meg
holder mine bud. Den som ikke
holder mine bud elsker meg ikke.”
(Joh. 14.15-24, 15.10+14). Hovedtema
i Johannesevangeliet -- helt
fra prologen: “...og Ordet var
Gud,” osv. -- er Jesu guddom, med
høydepunkt i Thomas' bekjennelse:
“Min Herre og min Gud!” Og konklusjonen
finner vi i Joh. 21.15-19:
“Peter, elsker du meg mer en du

elsker disse?” Det er Jesus selv vi


skal elske “av hele ditt hjerte og
av hele din sjel og av all din kraft
og av all din forstand.” Hvordan?
Ved å holde hans bud. Hvordan
holder vi hans bud? Det er den
Hellige Ånds gjerning i oss -- en

hellighet vi får, på samme måte som


troen er en Guds gave. En hellighet
som er den Hellige Ånds frukt, ikke
vår prestasjon. Men like lite som
vi kan holde hans bud på egen
hånd, kan vi vende oss bort fra
dem og si at vi verken kan, skal
eller vil holde dem. Gjør vi det,
elsker vi ham ikke.

Hva er godt?

Det er også en tilsynelatende
motsetning mellom at Gud er god,
og Jesu kompromissløse ord om
skilsmisse og gjengifte. Men
uansett hvor harde hans ord kan
virke i en vanskelig situasjon, sett
med våre øyne, må vi huske på at
ikke bare er hans tanker høyere

enn våre, men han har skapt oss.


Han kjenner sin skapning. Han
skapte oss mann og kvinne. Han
vet hva vi er skapt til å være, og
hva som dypest sett er godt for
oss. Selv om å følge hans bud i en
gitt situasjon kan, i våre øyne, se ut
som en tragedie. Og han vet hva
som er skadelig og ødeleggende for
oss, også det som i dagens vestlige
kultur måtte oppfattes som godt.

Imot samtiden

Også i sin egen samtid sto Jesus i
opposisjon til den alminnelige
aksepterte etikk og praksis. Hans
bud om skilsmisse og gjengifte var
stikk i strid med det som var akseptert
jødisk lære og forståelse av
Moseloven og Det gamle testamente.
(Det sier oss også noe om at
Jesus og Paulus på andre områder,

f. eks. kvinnelige prester, ikke var


bundet eller influert av samtidens
tankegang.) Jesus talte i en tid som
på mange måter var (nesten) like
korrupt som den vestlige verden i
dag, og hans ord om skilsmisse og
gjengifte møtte sterke reaksjoner,
selv blant hans nærmeste. Det er
ikke annet å vente enn at de møter
tilsvarende sterke reaksjoner i dag
-- også innen kirken.

Grunnlaget

I Matteus 19.6 og Markus 10.9 sier
Jesus: “Det som Gud har sammenføyd
skal mennesker ikke skille!”
Han refererer til sin egen skaperordning
-- ikke til noe kristent eller
kristelig vielsesrituale: Dette gjelder

alle mennesker, kristne eller ikke.


For alle mennesker og i alle kulturer
er det tre ting som konstituerer et
gyldig ekteskap: ekteskapsløftet,
offentliggjørelsen og fullbyrdelsen.
Et ekteskap mellom ikke-kristne,
eller før man blir kristen, er like
bindende som mellom kristne.

6 uttalelser

Hovedbudskapet om “det Gud har
sammenføyd” gjentas, begrunnes
og utdypes i seks bud / uttalelser
(pluss 2 dubletter) om skilsmisse
og gjengifte i Det nye testamente.
Jeg skal gjengi alle seks, og forsøke
å få frem meningen i den greske
teksten så nøye som mulig. Oversettelsen
blir noe klosset, fordi de
norske ordene vi vanligvis oversetter
med ikke fullt ut tilsvarer meningen
i de greske (og hebraiske).
Bl.a. bruker jeg ordet utroskap og
unngår med vilje ordet “ekteskapsbrudd”
siden man på norsk
(eller tysk) kunne legge inn i et
slikt uttrykk at ekteskapet derved
skulle opphøre, bli brutt. En slik
betydning finnes ikke i det greske

ordet moixeia / moixeuw, na'af


hebraisk, slik det brukes av Jesus.

I. Markus 10.11: “Den som


skiller seg fra sin hustru og gifter
seg med en annen, han begår
(driver på med) utroskap mot
henne.” (Dette er sagt ved samme
anledning som Matteus 19.9, men
er en selvstendig uttalelse). Samt
Lukas 16.18: “Enhver (alle) som
skiller seg fra sin hustru og gifter
seg med en med en annen begår
(driver på med) utroskap.” (Dette
er ikke sagt ved samme anledning
som Markus 10.11.)

II. Markus 10.12: “Hvis hun


(en hustru) skiller seg fra sin
mann og gifter seg med en annen,
begår hun (driver hun på med)
utroskap.”

III. Matteus 5.32b: “Den som


gifter seg med en fraskilt kvinne
begår (driver på med) utroskap.”
og Lukas 16.18b: “Den som gifter
seg med en kvinne som har blitt
skilt fra sin mann begår (driver på
med) utroskap.”

IV. Matteus 5.32: “Enhver (alle)


som skiller seg fra sin hustru av
noen annen grunn en “hor”

(porneia, hva nå dette ordet betyr),


han forårsaker at hun begår
utroskap.”

V. 1. Kor. 7.10: “En kvinne skal


ikke skille (separere) seg fra sin
mann. Men hvis hun skiller
(separerer) seg skal hun leve ugift,
eller forlike seg med sin mann.”
Her er det Jesus som taler gjennom
Paulus, og Paulus selv legger
sterkest mulig tyngde i sine ord
ved å understreke at det er “ikke
fra meg selv, men fra Herren.”

VI. 1. Kor. 7.11: “En mann skal


ikke skille seg fra sin hustru.”

Presensformen

“Driver på med utroskap” (eller
“er i en tilstand av utroskap”) er
tilnærmelsesvis den mest korrekte
oversettelse av presensformen

moixatai eller moixeuei. Presens


(nåtid) på gresk beskriver som
oftest en fortsatt eller pågående
handling, eller en tilstand.
Auristformen derimot beskriver
ofte handlingen som en punktuell
handling uavhengig av tid. (På
norsk er vi som oftest tvunget til
også å markere tid.) I visse spesialtilfeller
kan også gresk nåtid beskrive
en handling som punktuell.
Dette gjelder særlig historisk nåtid,
og et par andre spesialtilfeller --
særlig gjelder det verb som i sin
rotmening er punktuelle -- men
det finnes ingenting som tyder på
at dette er mulig i våre tekster.
Sammenlign Matteus 5.28, hvor
auristformen brukes, med Matt.
5.32c, Matt. 19.9, Markus
10.11+12 og Lukas 16.18, hvor
nåtidsformene brukes.

Absolutt forbud

I Markus og Lukas og i 1. Kor. 7.
10-11 er forbudet mot skilsmisse
og gjengifte absolutt. Det er ikke
antydning til noe unntak for den
som ofte kalles den uskyldige part.
Dette er klart i de tekstene som
ovenfor er gjengitt under punkt I,
II, V og VI. Men hva med Matteusevangeliet?
La os først se på
Matteus 5.32: “Enhver (alle) som
skiller seg fra sin hustru av noen

annen grunn enn hor, (porneia,


hva enn dette ordet betyr), han
forårsaker at hun begår utroskap,
og den som gifter seg med en
fraskilt kvinne begår utroskap.”

Også uskyldige

Den første delen av vers 32 kan
like gjerne oversettes: “Den som
skiller seg fra sin hustru som ikke

har begått porneia, han forårsaker


at hun begår utroskap.” Unntaket

“av noen annen grunn en porneia


gjelder her klart kun at mannen
ikke forårsaker at hustruen begår
utroskap. Setningen sier éntydig at
en uskyldig fraskilt kvinne begår
utroskap (hvis hun gifter seg igjen).
Dette bekreftes like klart i neste
setning i vers 32: “Den som gifter
seg med en fraskilt kvinne begår
utroskap.” At mange (også reformatorene)
har lest Matteus 5.32 til å
bety at den uskyldige part i en skilsmisse
er fri til å gifte seg igjen, er
en innleggelse og ikke en utleggelse
av teksten. Uansett hvordan
man fortolker Matt. 19.9, sier Matt.
5.32 klart at en kvinne som blir
kastet ut ved skilsmisse, blir drevet
til utroskap (underforstått: hvis
hun er nødt til å gifte seg igjen.)
Og det står like klart at den som
gifter seg med en fraskilt kvinne,
driver på med utroskap.

Oldkirkens forståelse

Hva sier Jesus i Matteus 19.9? Gir

Matteus 19.9 mannen rett til å gifte


seg igjen, hvis han er den uskyldige
part i en skilsmisse, hvis hustruen

har begått porneia? Det finnes en


rekke tolkningsforsøk som det vil ta
for lang tid til å gjennomgå i detalj.
Men la oss slå fast at oldkirken
ikke forsto at dette verset ga den
uskyldige part rett til å gifte seg
igjen. Den kirkelige tradisjon og
praksis i de første århundrene er
helt klar. Vi kunne nevne flere av
de kjente i oldkirken, men særlig
interessant er Hermas. Hermas
ser det som en absolutt plikt for
mannen å tilgi og ta tilbake en
hustru som har vært utro. Hvis
ikke, pådrar han seg en stor synd,
og hvis han gifter seg igjen begår
han utroskap, sier Hermas. Hermas
gir her den riktige og i oldkirken
aksepterte utleggelse av Matteus
19.9. Og siden har romerkirken
aldri forlatt oldkirkens og de
apostolske fedres tradisjon og
fortolkning -- at et rett inngått

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 6 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))


ekteskap er uoppløselig.

Ett eneste ord

Hva sier da Matteus 19.9? Som
nevnt er det en rekke fortolkninger,
men hovedspørsmålet er alltid

hva ordet porneia betyr. Faktisk


hviler hele argumentasjonen for at
gjengifte kan aksepteres for den
uskyldige part, på dette ene ordet,
som vi ikke har noe ord for på
norsk. På norsk har vi bare ett
ord, “hor,” som dekker to eller
flere former for seksuell umoral.
Både i den gamle oversettelsen og
i 1988-utgaven oversettes både

moixeia og porneia i Matteus 19.9


med “hor.” I 1978-oversettelsen
benyttes “ekteskapsbrudd” og

“hor.” Problemet er at moixeia og
porneia har forskjellige betydninger,


og at ingen av dem har betydningen
som det norske (og tyske) “ekteskapsbrudd”
kan gi assosiasjoner
til -- at ekteskapet brytes, ikke
finnes mer. Hva er da den mest
sannsynlige mening av ordet

porneia? Det skal vi se nærmere på


i del 3.

Jesu ord om skilsmisse og gjengifte

av
biskop emeritus
Arne Rudvin,
Karachi, Pakistan.


del3
Hva innebærer ordet “porneia,” som på norsk er
oversatt “hor”? Hadde det ikke vært for dette ene
ordet, dvs. én bestemt tolkning av dette ordet, så hadde
hele kirken i hele sin historie holdt fast ved forbudet
mot gjengifte. Uten den ene spesielle oversettelsen av
dette ordet, finnes det overhodet ikke noe grunnlag
for å si at gjengifte kan godtas. Derfor må vi se nøye
på dette ordet -- på den spesielle tolkningen, men
enda mer på hva som er den mest sannsynlige
betydningen av ordet “porneia.”


Oversettelsen “utroskap” som
reformatorene overtok fra den
katolske humanisten Erasmus, forsvares
først og fremst med teorien

om at porneia er et generisk ord, et


“sekkeord” som skulle dekke alle
former for seksuell umoral. Teorien
er imidlertid tvilsom. Selv om det
ikke sjelden hevdes i overfladiske

kommentarverk, kan det ikke påvises
at porneia blir brukt generisk.


Kanskje kan det forsvares å si det
så forsiktig som i Nidas leksikon:

Porneia kan være mer generisk
enn moixeia.” Det kan heller ikke
påvises at zenut / porneia blir brukt


direkte med betydningen utroskap
i Det gamle eller Det nye testamente.
Kun indirekte, i spesielle
tilfeller, innebærer det -- implisitt --
utroskap. På hebraisk kan det også
brukes med en spesiell preposisjon
for å uttrykke utroskap.

Forskjellige ord

Mens vi på norsk har bare ett ord,
“hor,” som dekker to eller flere
former for seksuell umoral, har
både hebraisk og gresk -- som
engelsk -- forskjellige ord. Hvis
Jesus her mente utroskap, hvorfor
brukte han da ikke det vanlige
ordet for ekteskapelig utroskap,

na'af, eller bagad, det generiske


ordet for å være troløs eller utro?

Prostitusjon, incest

Moixeia / na'af / adultery (på


henholdsvis gresk, hebraisk og
engelsk) betyr utroskap. Det er

mulig at porneia i Det nye testamente


brukes om seksuelt samkvem
mellom ugifte -- altså ikke

utroskap -- men porneia og det
tilsvarende zanah på hebraisk, med


avledede former, blir som oftest
brukt om prostitusjon. Når det i
Det gamle testamente blir brukt
om at Israel dyrker andre guder og
vender seg vekk fra JAHVEH, så
er det brukt som en metafor. Det
sies uttrykkelig at Israel oppfører
seg som en prostituert. (Men en uvanlig
prostituert, som betaler sine
kunder i stedet for å ta betaling fra
dem -- se Esekiel 16.30-35). I Det
nye testamente og i apokryfene

brukes porneia også en eller to


ganger om incest eller ulovlige
ekteskap. Hvis den betydningen
legges til grunn i evangeliene, ville
sammenhengen da kunne referere
seg til Herodes og Herodias. Noen
katolske bibeloversettelser bruker
denne betydningen, og den kan nok
forsvares, men det er en sjelden
betydning av ordet.

Reformatorenes forsvar

Som jeg allerede har nevnt,
forsvarte reformatorene Erasmus'
fortolkning med å henvise til Det
gamle testamentes påbud om dødsstraff
for ekteskapelig utroskap.
Luther skriver i kommentaren til
Bergprekenen at en utro ektemann
burde drepes, men når myndighetene
ikke gjør sin plikt og tar livet
av en ekteskapsbryter så er han likevel
i Guds øyne å regne for død, og
den uskyldige part er derfor å regne
for enke eller enkemann, som altså
kan gifte seg igjen. Men denne
teorien kolliderer jo ganske sterkt
med hva Jesus selv sa til kvinnen
som ble grepet i hor (Joh 8.3-11),
og dessuten med nåtidsformen på
gresk. Du kan ikke drive på med
utroskap hvis du er død.

Tysk er ikke gresk

En moderne utgave av den
Erasmuske løsning sier i stedet at
ekteskapet er brutt, dvs. oppløst,
ved utroskap og at den uskyldige
part derfor er fri til å gifte seg igjen.
Det er mulig at det germanske ordet
“ekteskapsbrudd” har ledet tanken i
denne retningen. Men også denne
utgaven av Erasmus' tolkning
utelukkes av Matteus 5.32, og av
nåtidsformen “driver på med”
utroskap.

Jødisk sammenheng

Hva er da den mest sannsynlige

betydningen av ordet porneia?


Mange bibelfortolkere hevder
-- sannsynligvis med rette -- at
Matteusevangeliet var spesielt
rettet til jøder og jødekristne. I det
hele tatt bør vel alle Jesu utsagn i
Det nye testamente oftere leses
i nøye sammenheng med Det
gamle testamente (se bl.a. Dodd:
“According to Scripture”). Hvis vi
leser Matteusevangeliet i sin

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 8 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))


gammeltestamentlige og jødiske
sammenheng, er det overveiende
sannsynlig at 19.9 dreier seg om
et spesielt tema i 5. Mosebok.

“En usømmelig ting”

Vi må også lese Matteus 19.9 i sin
nærmeste sammenheng: 19.3-12.
Fariseernes spørsmål til Jesus i
vers 3: “Har en mann lov til å skille
seg fra sin hustru for enhver saks
skyld?” referer seg til 5. Mosebok
24.1, hvor det står: “Hvis en mann
tar seg en hustru og går inn til
henne og hun tekkes ham ikke fordi
han (da) finner i henne en usedelig
/ usømmelig ting og han da skriver
henne et skilsmissebrev, etc...” Det
var på den tiden en løpende debatt
om hvordan “en usømmelig ting”
skulle eller kunne fortolkes. Rabbiene
Hillel og Shammai var uenige:
Kan det bety enhver ting som ektemannen
ikke liker, eller kreves det
en virkelig alvorlig forseelse som
skilsmissegrunn?

Hillel eller Shammai?

Fariseernes spørsmål gjaldt hvilket
standpunkt, Hillels eller Shammais,
Jesus ville si seg enig i. Til alles,
også disiplenes, store forskrekkelse
var Jesus ikke enig med noen av
dem, men framholdt en langt
strengere fortolkning. For å forstå
hva denne fortolkningen var, og
hvor Jesus fant belegg for den i
Skriften, altså i Det gamle testamente,
må vi lese 5. Mosebok
24.1-4 i sammenheng med den

parash (avdeling / avsnitt) det


hører sammen med: 21.10-25.19,
hvor et hovedtema er ekteskapsinngåelse
med komplikasjoner.

Jomfru eller ikke?

I 24.1-4 dreier det seg om hva en
mann kan gjøre hvis han har giftet
seg med en jomfru, og han har
betalt eller forpliktet seg til å betale
200 dirham, som var prisen hvis
bruden var jomfru. Hvis det på
bryllupsnatten viste seg at hun
ikke var det, og han derfor skilte
seg fra henne, skulle han vite at
han aldri kunne få henne tilbake
hvis hun giftet seg med en annen,
verken som enke eller igjen skilt.
Det samme problemet behandles
fra en annen synsvinkel i 22.13-21,
hvor det ender med rettssak og
dens følger. I gammeltestamentlig
tid kunne rettssaken resultere i
dødsstraff for kvinnen. (En parallell
til 24.1 har vi i Matt. 1.19 hvor
Josef, som var en rettferdig mann,
ville skille seg fra Maria i stillhet
da han hørte at hun var med barn.)

Bryllup på onsdag

At dette var et virkelig aktuelt
problem i jødedommen på Jesu tid,
ser vi i Mishnah (den jødiske autoritative
utlegning av Moseloven)
hvor saken behandles på flere
steder. Her er det fastlagt at et
bryllup med en jomfru skal holdes
på en onsdag. Hvorfor? Fordi den
lokale domstolen satt til doms på
torsdag, og dit kunne brudgommen
bringe sin anklage hvis bruden
viste seg å ikke være en jomfru
(traktaten Ketuboth 1.1). I andre
stammekulturer, (f. eks. Balutchistammene
i Pakistan) ser vi også
at det betyr mye at en kvinne blir
gift som jomfru. Kvinnene roser
seg av at ble gift som jomfruer og
skryter av at de kan fremlegge
bevis for det.

Familiens bedrag

I Mishnah sies det også at hvis
piken ikke var jomfru på den tiden
da forlovelsen fant sted og ekteskapskontrakten
-- der det ble
hevdet at hun var jomfru -- ble
skrevet, da kunne både forlovelsen
og ekteskapet annulleres uten skilsmissebrev
og uten at brudeprisen
ble betalt. (Ketuboth 7.7-8 og 1.6).
Prinsippet var at hvis forlovelsen
og ekteskapet var bygget på bedrag
eller svindel fra pikens families
side, så var de ikke rettskraftige
og kunne annulleres.

Sjokkerte disipler

På denne bakgrunnen blir det
overveiende sannsynlig at Jesus

med porneia nettopp mener det som


i 5. Mosebok er et éntydig juridisk
uttrykk for at bruden ikke er jomfru
-- og at de sjokkerte disiplene
umiddelbart forsto at det var det
han mente. For hvis Jesus skulle
mene det som Erasmus påsto han
mente, ville han rett og slett ha
sagt seg enig med Shammai, at
utroskap var skilsmissegrunn. Og
da ville det ikke vært noen som
helst grunn for disiplene å reagere
slik de gjorde.

Motforestillinger

Enkelte teologer, f.eks. Heth og
Wenham (“Jesus and Divorce”,

side 176) forkaster at porneia betyr


seksuelt samkvem med andre før
ekteskap eller forlovelse, fordi de
ikke finner ordet brukt med denne
betydningen. Men de har oversett
at det er akkurat dette ordet som
brukes i 5. Mosebok 22.21, hvor
det står at piken har bedrevet

prostitusjon, zenot / porneia i, eller


“mot,” sin fars hus.

Sannsynlig betydning

Konklusjonen må være at hvis vi
leser Matteus 19.9 i sin sammenheng,
både i Matteusevangeliet,
med disiplenes reaksjon, og med
5. Mosebok 21.10-25.19 -- spesielt

22.21, hvor porneia er et juridisk


uttrykk med en klar betydning -- så
har vi her en forståelse av Matteus
19.9 som fra både semantisk,
historisk og gammeltestamentlig
synsvinkel er meget sannsynlig, og
som ikke strider mot Jesu ord hos
Markus, Lukas, Paulus eller Matt.
5.32. Og da gir Matt. 19.9 ikke
noen tillatelse for den uskyldige
part i en skilsmisse i et gyldig
ekteskap til å gifte seg igjen.

Ugyldig ekteskap

Matteus 19.9 dreier seg da om
annullering av et ekteskap som var
bygget på bedrag og derfor ikke
gyldig. Annullering av ekteskap
som -- av forskjellige grunner --
ikke er gyldige, har alltid vært
kjent i kirkeretten, og har ikke
vært regnet som skilsmisse. En
slik annullering har derfor ikke
vært til hinder for å kunne gifte
seg igjen.

Uoppløselig ekteskap

I Matteus 19.9 gir dermed Jesus
sin autoritative utleggelse av “en
usømmelig ting” i 5. Mos. 24.1.

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 9 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))


Han sier at skilsmisse eller annullering
av et ekteskap kun er tillatt
hvor selve ekteskapet var bygget
på et falskt grunnlag og derfor ikke
gyldig. Derimot er et gyldig inngått
ekteskap uoppløselig, og å skille seg
og gifte seg igjen etter et gyldig
inngått ekteskap er å drive på med
utroskap mot den første ektefellen
(selv om begge parter gjør det
samme.) Dette har den kristne
kirke hevdet fra sin begynnelse.

Erasmus' kjetteri

Erasmus' fortolkning av Matt. 19.9
må derfor anses som en ny lære,
dvs. et kjetteri, uten grunnlag i
Skriften eller apostolisk tradisjon
-- et kjetteri som oppsto for å tilfredsstille
et menneskelig behov i
tiden. Et behov det fortsatt tilfredsstiller
i dag, mer enn noen gang før.

Videre debatt

Det kan sies mye mer, både dypere
og bredere, om dette alvorlige
spørsmålet. Og for hver teolog som
forsvarer det bibelske totalforbudet
mot gjengifte, finnes det i Norge
kanskje ti som forfekter det motsatte.
Det må nødvendigvis bli
debatt om dette, en debatt jeg
gjerne bidrar til. Men jeg vil be om
at motforestillinger tar utgangspunkt
i grunnteksten. Å bedrive
eksegese ut fra oversettelser er i
beste fall bortkastet tid. Dessuten
må vi alle granske egne motiver: Er
vårt anliggende å utlegge Skriften,
eller å forsvare etablerte tradisjoner
og oppfatninger? Den som -- bevisst
eller ubevisst -- driver eksegese for
å forsvare en tradisjon, i hvert fall i
et så alvorlig spørsmål, står i fare
for å bli rammet av Jesu harde
advarsel i Markus 9:42.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nr. 163: Misjonær og forkynner Halvard Hasseløy går hardt ut mot Finn-Arne Lauvås nye endetidssyn, men samarbeider gladelig med den falske profeten Jan Hanvold!

Nr. 163: Misjonær og forkynner Halvard Hasseløy går hardt ut mot Finn-Arne Lauvås nye endetidssyn, men samarbeider gladelig med den falske...