Nr. 92: «Pastor» og TV grunder Jan Hanvold er og må være Norges største feiging som ikke tør ta en åpen debatt om sitt eget liv angående skilsmisse og gjengifte!

Nr. 92:

«Pastor» og TV grunder Jan Hanvold er og må være Norges største feiging som ikke tør ta en åpen debatt om sitt eget liv angående skilsmisse og gjengifte! 

Det er greit å ta en debatt angende 22. juli profetien, økonomisk velstand, helbredelse, frelse og det meste?

Bare det ikke berører meg selv og setter meg selv i en vanskelig situasjon er åpenbart «Pastor» og TV grunder Jan Hanvold parole! Feiging, feiging og atter en feiging er han, dessverre! Som de fleste andre!

Her er noe av hva vi har skrevet om gjengifte, og hva skriften lærer. Dette blir selvfølgelig for hard kost for «Pastor» og TV grunder Jan Hanvold!

Bilde av «Pastor» og TV grunder Jan Hanvold og hans «nye» kone som er den tredje i rekken og som skriften da sier gjør han til en ekteskapsbryter, horkarl og synder på vei imot fortapelse da han gjør synd til død – en åndelig død!

Jesus om skilsmisse og gjengifte!

del 1

I senere år er jeg blitt overbevist om at skilsmisse og

gjengifte nå er det største problemet i både vestlige

kirkesamfunn og hele den vestlige sivilisasjon. Ikke

bare dreier det seg om oppløsning og ødeleggelse av

familien, som spesielt går ut over barna, men det har

også åpnet for skriftfornektende praksis på andre

viktige områder. Når man først åpner for å bortforklare

Bibelens meget klare anvisninger om skilsmisse og

gjengifte, blir det mye enklere å bortforklare eller

omtolke andre ting. Man kan kanskje si at reformatorenes

aksept av den katolske humanisten Erasmus' syn

på gjengifte var en tidsinnstilt bombe som lå skjult

gjennom århundrene, for så å eksplodere i vår tid. En

rett forståelse av dette spørsmålet forutsetter ikke bare

en uhildet gjennomgang av skriftmaterialet med et

sideblikk på oldkirkens praksis, men også et oppgjør

med synet som de fleste reformatorene, også Luther,

overtok.

Gjennom mine 30 år som misjonær

i Pakistan har jeg så å si sittet på

sidelinjen og sett denne bomben

eksplodere i Vesten. Den seksuelle

revolusjon, feminismen og filosofien

om alle menneskers rett til å

realisere seg selv, har -- sammen

med reformatorenes aksept av

gjengifte for den uskyldige part --

ført til at skilsmissestatistikken

har gått, jeg hadde nær sagt til

himmels. I Amerika og England er

det i dag 50 skilsmisser pr. 100

ekteskapsinngåelser. Om situasjonen

ikke er like ille i Norden, må

det være på grunn av det høye

antallet samboerskap, som er enda

mer ustabile enn dagens ekteskap.

Et liv uten pappa

Dette går aller mest ut over barna.

I dag fødes flertallet av norske barn

utenfor ekteskap. I Nord-Norge

hørte jeg om en pike som kom hjem

etter sin første skoledag og fortalte

at “i vår klasse er det bare jeg og

én jente til som har en pappa.” Hva

betyr dette for barnas oppvekst, og

for deres liv som voksne? Vi har i

mange år blitt fôret med massiv

propaganda om at en lykkelig skilsmisse

ikke er skadelig, at barna

kommer fort over det, osv. Først i

senere år har enkelte begynt å

protestere mot glansbildet. Om

verden består i 20-30 år til, ser

man kanskje tilbake med skrekk

og avsky på vår egen tid, som tillot

så mye menneskelig ødeleggelse i

frihetens og selvrealiseringens

navn.

Vern om ekteskap

Rent sosialpsykologisk er det ingen

tvil om at forbudet mot gjengifte

var og er det eneste effektive vern

mot ødeleggelse av ekteskap. Uten

dette forbudet åpnes slusene for

skilsmisser. Alle ekteskap møter

problemer, og med gjengifte som en

forlokkende mulighet skal det mye

til å ta vanskelighetene alvorlig og

prøve å løse dem -- eller tåle dem.

Det er langt lettere å la problemene

vokse seg over hodet, konstatere at

“vi passet ikke sammen” og ta ut

skilsmisse med håp om en ny og

bedre start. Gresset er som kjent

alltid grønnere på den andre siden

av gjerdet. Derimot: Hvis det

eneste alternativet til fortsatt ekteskap

er livslang seksuell avholdenhet

og et liv uten parforhold eller

kjernefamilie, er motivasjonen til

å redde ekteskapet langt sterkere.

Med et forbud mot gjengifte ville

noen likevel skille seg, men langt

flere ville fortsette i sitt ekteskap -

noen i et ulykkelig ekteskap, riktignok,

men mange ville arbeide seg

gjennom problemene. Bare dette

burde være nok til at verdslige

styresmakter begrenset muligheten

for gjengifte. I tillegg har vi som

kristne mennesker og kristne

kirkesamfunn en annen og enda

viktigere grunn, nemlig Jesu eget,

meget klare forbud mot gjengifte.

Klart forbud

Forbudet mot gjengifte var klart for

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 2 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))

oldkirken. Det var, og er, klart for

den katolske kirke. Det er også klart

fra en rent språklig synsvinkel,

hvis man leser den greske teksten

uten teologiske baktanker. Det er

bare to grupper det ikke er klart

for -- teologer som mener å vite at

Skriftens egentlige mening er en

annen enn det teksten sier, og

protestanter som er flasket opp

med en tradisjon om å akseptere

gjengifte av hensyn til den uskyldige

part, en tradisjon som har sin

rot i humanismen. Forresten er det

i senere år kommet en ny vri: Man

sier at ingen av partene i en skilsmisse

er 100 prosent uskyldige.

Men i stedet for å trekke den eneste

riktige konsekvensen av det, nemlig

å forby gjengifte, benytter de fleste

dette som et påskudd til å tillate

gjengifte for begge parter.

Humanistisk protest

I Vesten var det humanisten

Erasmus som først lanserte fortolkningen

at den uskyldige part

hadde rett til å gifte seg igjen. En

åpenbar bak grunn for nytolkningen

er den samme reaksjonen som

disiplenes protest mot Jesu lære, at

den er altfor vanskelig og umenneskelig:

“Da er det bedre å ikke

gifte seg” (Matt. 19.10). Hvordan

kan Jesus dømme den uskyldige

part (og andre) til å leve resten av

livet uten sex? I datidens kultur

var nok forresten å måtte avstå fra

familie og barn enda hardere enn

seksuell avholdenhet.

Jesu svar

Jesus svarer at noen må gjøre seg

selv uskikket til ekteskap -- være

gjeldinger, evnukker, for å vinne

Guds rike. Det vil si de må avstå

fra gjengifte etter skilsmisse, som

Jesus sier er utroskap, for å kunne

komme inn i Guds rike i denne

verden og i den kommende. I Matt.

19.12 sier Jesus sier dette om

mannen, og i 1. Kor 7.10b-11 sier

Paulus nøyaktig det samme om

kvinnen, som et bud han har fra

Herren: “En kvinne skal ikke skille

seg fra sin mann. Men er hun skilt

fra ham, skal hun enten leve ugift

eller forsone seg med sin mann.”

Fiktiv begrunnelse

Hvorfor overtok de fleste reformatorene

Erasmus' fortolkning? Og

hvorfor brøt Luther og lutheranerne

med Konkordiebokens prinsipp

at de bare gikk tilbake til kirkens

opprinnelige lære, og at alt skulle

belegges med henvisning til de

tidlige kirkefedrene? Til reformatorenes

ære må det sies at de tok

spørsmålet meget alvorlig. Det var

overhodet ikke snakk om gjengifte

for andre enn de som uskyldig var

blitt offer for utroskap. Utroskap

tok de så alvorlig at de mente myndighetene

burde innføre dødsstraff

for det, som i Moseloven. Dermed

konstruerte man en juridisk fiksjon

som “begrunnelse” for Erasmus'

utleggelse: Selv om myndighetene

ikke henrettet den skyldige slik de

burde, kunne kirken likevel anse

vedkommende som død og dermed

tillate den andre part å gifte seg

igjen. (Og hva med den skyldige

part? Et sted sier Luther omtrent

følgene: “La dem gifte seg, så de

ikke behøver å være i helvete både

her og i den kommende verden.”)

Luther antyder også at en annen

grunn kunne være romerkirken

holdning: Forbudet mot gjengifte

var suspekt fordi paven gikk inn

for det.

Ulike tradisjoner

Selv om lutheranerne godtok

Erasmus' nye utleggelse, gjorde ikke

anglikaner det. Min egen kirke,

Church of Pakistan, har fulgt den

anglikanske tradisjonen, og i

kirkens statutter står det at enhver

som gifter seg igjen så lenge den

første ektefellen lever, skal være

under kirketukt. Denne regelen

har holdt inntil nylig, da vestlig

innflytelse fikk fotfeste også hos

oss. I de siste to årene har jeg

derfor vært nødt til å arbeide med

dette skriftmaterialet på nytt. I

Norge har vi sett få eksempler på

at noen har holdt fast ved oldkirkens

syn, men det kan nevnes at

Hallesby, som opprinnelig fulgte

Erasmus og Luther, i sin etikkbok

fra 1951 var kommet tilbake til

oldkirkens lære: at separasjon i

noen tilfeller kan være nødvendig,

men at gjengifte ikke under noen

omstendigheter er tillatt.

Hovedspørsmålet

Hva skal så den gjøre som er

separert eller skilt? Bibelens svar

er like klart som det er smertelig:

Leve uten ekteskap (og uten sex)

eller forsone seg med sin ektefelle.

Dette svaret er kanskje spesielt

smertelig i vår tid, hvor de fleste er

programmert til å tro at et vellykket

samliv og dertil hørende seksualliv

er det største gode vi kan oppnå i

livet. Det er grunn til å minne

hverandre om at Jesus konsekvent

krever av oss at vi setter ham foran

alle livets andre goder. Han er selv

skatten i himmelen. Fellesskap

med ham er den dyreste perlen.

Som han krevde av den rike unge

mannen, at han skulle selge alt, og

som han krevde av Abraham, at

han skulle ofre Isak: Han krever at

absolutt alt skal være underordnet

forholdet til ham. Som også Luther

uttrykte det: “Og tok de enn vårt

liv, gods, ære, barn og viv...”

Smertefullt svar

Hva så med en som er skilt og

allerede har giftet seg igjen? Det

er et enda vanskeligere spørsmål.

Svaret kan umulig være annet enn

at han eller hun må gjøre bot. Det

vil si å komme seg ut av og vekk

fra situasjonen, å ikke fortsette å

leve i forholdet. Å gjøre bot,

metanoia, betyr å gjøre helomvending.

Enkelte teologer aksepterer at

Jesus forbyr gjengifte, men forsøker

å finne andre løsninger. I likhet

med Erasmus er de motivert av

hensynet til ektefellene: Man kan

da ikke være så hard at man sier de

må gå fra hverandre? Noen forsøker

å si at begge ekteskapene er gyldige,

og anser forholdet som polygami,

altså flerkoneri (evt. “flermanneri.”)

Men det er mildest talt problematisk

å kalle gjengifte for flerkoneri

når Jesus selv uten omsvøp kaller

det utroskap.

Hensyn til barna

En annen motforestilling er hensynet

til barna. Det er et legitimt

anliggende, kanskje enda viktigere

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 3 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))

enn vi i dag er klar over. Allerede

nå begynner vi å se hvor skadelig

brutte hjem er for barna, og kan

bli en-da tydeligere i fremtiden. I

et hjem hvor en eller begge foreldrene

er fraskilt og deretter har barn

sammen, kan løsningen være å

fortsette å bo sammen -- fortsette

å dele bord, men ikke seng, leve

sammen som bror og søster.

Tilgivelse?

I vår tid møter vi ikke sjelden spørsmålet:

“Kom ikke Jesus for å sone

våre synder, er det ikke tilgivelse?”

Med andre ord -- kan man ikke få

tilgivelse for å ha begått gjengifte?

Svaret er at man ikke “begår”

gjengifte. Å gifte seg igjen er ikke

en engangshendelse som bryter,

dvs. annullerer det første ekteskapet.

Jesus sier klart at den som

gifter seg igjen, lever i konstant

utroskap mot sin første ektefelle.

På gresk er det grammatikalsk helt

tydelig -- det skal vi se nærmere på

i del 2.

Omvendelse

Tilgivelse forutsetter omvendelse.

Evangeliet er budskapet om

syndenes tilgivelse, men det begynner

med kallet til omvendelse.

Kallet til å gjøre bot, vende seg

vekk fra synden, er det samme hos

både Johannes Døperen, Jesus,

Peter og Paulus. Den som med

vitende og vilje fortsetter å leve i et

syndig forhold, får ikke tilgivelse.

Det er forskjell på å falle i synd og

leve i synd. Utroskap får større

konsekvenser enn “mindre” synder

som skattesnyteri og annet tyveri,

men i begge tilfeller er betingelsen

å vende seg bort fra synden. Stjeler

du, må du slutte med det. Lever

du i et forhold som Jesus kaller

utroskap, må du slutte med det.

Forskjellen er at å vende seg bort

fra tyveri er relativt enkelt, mens å

vende seg bort fra et samliv nødvendigvis

er langt vanskeligere.

Et hellig folk

Evangeliet om tilgivelse for synd

er også budskapet om befrielse fra

synd. (Joh. 8.34-36). Evangeliets

hensikt -- ja, selve hensikten ved

Jesu komme og hele hans gjerning

-- er å skape et hellig folk som

adlyder Hans bud lever til Guds ære

(Ef. 1.4, 1 Peter 1.15-16 og 2.9).

Men for den som ikke vil omvende

seg, vende seg bort fra synden,

gjør Jesus situasjonen helt klar i

avslutningen av Bergprekenen

(Matt. 7.2123): “Bort fra meg,

dere som gjør urett!”

Står det skrevet?

Dette krever dokumentasjon. Er

Jesu forbud så klart? Er forbudet

absolutt? Hva med unntaket for

“hor”? De spørsmålene kommer

jeg tilbake til i del 2 og 3.

Jesu ord om skilsmisse og gjengifte

av

biskop emeritus

Arne Rudvin,

Karachi, Pakistan.

del2

Når vi ser på hva Jesus sier om skilsmisse og

gjengifte, kan vi ikke begrense oss til å se på ham som

frelser. I et så hardt og vanskelig spørsmål kan det

være fristende å “kaste seg på nåden” og se bort fra

“loven,” men vi må være klar over at vår frelser også

er vår skaper, herre og dommer. Hele Skriften er hans

ord. Også Herren (JAHVEH) i Det gamle testamente

er den treenige Gud -- både Far, Sønn og Hellige Ånd,

og i Malaki 2.16 sier han: “Jeg hater skilsmisse.” Men

Jesu klareste og hardeste ord om skilsmisse og gjengifte

har vi fra hans egen munn, referert i evangeliene.

Akkurat som det også er Jesus selv som taler klarest

og hardest om fortapelsen. Vi kan ha vanskelig for å

forstå at det er vår kjærlige, nådige frelser som taler

så hardt, men både liv og salighet avhenger av at vi

holder oss til det han sier, ikke det vi skulle ønske han

hadde sagt.

Som lutheranere har vi en tendens

til å skille mellom lov og evangelium,

mellom Guds bud og Guds

gode budskap på en måte som ikke

alltid gjør fyldest for alle Jesu ord.

La meg bare nevne at i Johannesevangeliet

gjentar Jesus fem-seks

ganger: “Den som elsker meg

holder mine bud. Den som ikke

holder mine bud elsker meg ikke.”

(Joh. 14.15-24, 15.10+14). Hovedtema

i Johannesevangeliet -- helt

fra prologen: “...og Ordet var

Gud,” osv. -- er Jesu guddom, med

høydepunkt i Thomas' bekjennelse:

“Min Herre og min Gud!” Og konklusjonen

finner vi i Joh. 21.15-19:

“Peter, elsker du meg mer en du

elsker disse?” Det er Jesus selv vi

skal elske “av hele ditt hjerte og

av hele din sjel og av all din kraft

og av all din forstand.” Hvordan?

Ved å holde hans bud. Hvordan

holder vi hans bud? Det er den

Hellige Ånds gjerning i oss -- en

hellighet vi får, på samme måte som

troen er en Guds gave. En hellighet

som er den Hellige Ånds frukt, ikke

vår prestasjon. Men like lite som

vi kan holde hans bud på egen

hånd, kan vi vende oss bort fra

dem og si at vi verken kan, skal

eller vil holde dem. Gjør vi det,

elsker vi ham ikke.

Hva er godt?

Det er også en tilsynelatende

motsetning mellom at Gud er god,

og Jesu kompromissløse ord om

skilsmisse og gjengifte. Men

uansett hvor harde hans ord kan

virke i en vanskelig situasjon, sett

med våre øyne, må vi huske på at

ikke bare er hans tanker høyere

enn våre, men han har skapt oss.

Han kjenner sin skapning. Han

skapte oss mann og kvinne. Han

vet hva vi er skapt til å være, og

hva som dypest sett er godt for

oss. Selv om å følge hans bud i en

gitt situasjon kan, i våre øyne, se ut

som en tragedie. Og han vet hva

som er skadelig og ødeleggende for

oss, også det som i dagens vestlige

kultur måtte oppfattes som godt.

Imot samtiden

Også i sin egen samtid sto Jesus i

opposisjon til den alminnelige

aksepterte etikk og praksis. Hans

bud om skilsmisse og gjengifte var

stikk i strid med det som var akseptert

jødisk lære og forståelse av

Moseloven og Det gamle testamente.

(Det sier oss også noe om at

Jesus og Paulus på andre områder,

f. eks. kvinnelige prester, ikke var

bundet eller influert av samtidens

tankegang.) Jesus talte i en tid som

på mange måter var (nesten) like

korrupt som den vestlige verden i

dag, og hans ord om skilsmisse og

gjengifte møtte sterke reaksjoner,

selv blant hans nærmeste. Det er

ikke annet å vente enn at de møter

tilsvarende sterke reaksjoner i dag

-- også innen kirken.

Grunnlaget

I Matteus 19.6 og Markus 10.9 sier

Jesus: “Det som Gud har sammenføyd

skal mennesker ikke skille!”

Han refererer til sin egen skaperordning

-- ikke til noe kristent eller

kristelig vielsesrituale: Dette gjelder

alle mennesker, kristne eller ikke.

For alle mennesker og i alle kulturer

er det tre ting som konstituerer et

gyldig ekteskap: ekteskapsløftet,

offentliggjørelsen og fullbyrdelsen.

Et ekteskap mellom ikke-kristne,

eller før man blir kristen, er like

bindende som mellom kristne.

6 uttalelser

Hovedbudskapet om “det Gud har

sammenføyd” gjentas, begrunnes

og utdypes i seks bud / uttalelser

(pluss 2 dubletter) om skilsmisse

og gjengifte i Det nye testamente.

Jeg skal gjengi alle seks, og forsøke

å få frem meningen i den greske

teksten så nøye som mulig. Oversettelsen

blir noe klosset, fordi de

norske ordene vi vanligvis oversetter

med ikke fullt ut tilsvarer meningen

i de greske (og hebraiske).

Bl.a. bruker jeg ordet utroskap og

unngår med vilje ordet “ekteskapsbrudd”

siden man på norsk

(eller tysk) kunne legge inn i et

slikt uttrykk at ekteskapet derved

skulle opphøre, bli brutt. En slik

betydning finnes ikke i det greske

ordet moixeia / moixeuw, na'af på

hebraisk, slik det brukes av Jesus.

I. Markus 10.11: “Den som

skiller seg fra sin hustru og gifter

seg med en annen, han begår

(driver på med) utroskap mot

henne.” (Dette er sagt ved samme

anledning som Matteus 19.9, men

er en selvstendig uttalelse). Samt

Lukas 16.18: “Enhver (alle) som

skiller seg fra sin hustru og gifter

seg med en med en annen begår

(driver på med) utroskap.” (Dette

er ikke sagt ved samme anledning

som Markus 10.11.)

II. Markus 10.12: “Hvis hun

(en hustru) skiller seg fra sin

mann og gifter seg med en annen,

begår hun (driver hun på med)

utroskap.”

III. Matteus 5.32b: “Den som

gifter seg med en fraskilt kvinne

begår (driver på med) utroskap.”

og Lukas 16.18b: “Den som gifter

seg med en kvinne som har blitt

skilt fra sin mann begår (driver på

med) utroskap.”

IV. Matteus 5.32: “Enhver (alle)

som skiller seg fra sin hustru av

noen annen grunn en “hor”

(porneia, hva nå dette ordet betyr),

han forårsaker at hun begår

utroskap.”

V. 1. Kor. 7.10: “En kvinne skal

ikke skille (separere) seg fra sin

mann. Men hvis hun skiller

(separerer) seg skal hun leve ugift,

eller forlike seg med sin mann.”

Her er det Jesus som taler gjennom

Paulus, og Paulus selv legger

sterkest mulig tyngde i sine ord

ved å understreke at det er “ikke

fra meg selv, men fra Herren.”

VI. 1. Kor. 7.11: “En mann skal

ikke skille seg fra sin hustru.”

Presensformen

“Driver på med utroskap” (eller

“er i en tilstand av utroskap”) er

tilnærmelsesvis den mest korrekte

oversettelse av presensformen

moixatai eller moixeuei. Presens

(nåtid) på gresk beskriver som

oftest en fortsatt eller pågående

handling, eller en tilstand.

Auristformen derimot beskriver

ofte handlingen som en punktuell

handling uavhengig av tid. (På

norsk er vi som oftest tvunget til

også å markere tid.) I visse spesialtilfeller

kan også gresk nåtid beskrive

en handling som punktuell.

Dette gjelder særlig historisk nåtid,

og et par andre spesialtilfeller --

særlig gjelder det verb som i sin

rotmening er punktuelle -- men

det finnes ingenting som tyder på

at dette er mulig i våre tekster.

Sammenlign Matteus 5.28, hvor

auristformen brukes, med Matt.

5.32c, Matt. 19.9, Markus

10.11+12 og Lukas 16.18, hvor

nåtidsformene brukes.

Absolutt forbud

I Markus og Lukas og i 1. Kor. 7.

10-11 er forbudet mot skilsmisse

og gjengifte absolutt. Det er ikke

antydning til noe unntak for den

som ofte kalles den uskyldige part.

Dette er klart i de tekstene som

ovenfor er gjengitt under punkt I,

II, V og VI. Men hva med Matteusevangeliet?

La os først se på

Matteus 5.32: “Enhver (alle) som

skiller seg fra sin hustru av noen

annen grunn enn hor, (porneia,

hva enn dette ordet betyr), han

forårsaker at hun begår utroskap,

og den som gifter seg med en

fraskilt kvinne begår utroskap.”

Også uskyldige

Den første delen av vers 32 kan

like gjerne oversettes: “Den som

skiller seg fra sin hustru som ikke

har begått porneia, han forårsaker

at hun begår utroskap.” Unntaket

“av noen annen grunn en porneia”

gjelder her klart kun at mannen

ikke forårsaker at hustruen begår

utroskap. Setningen sier éntydig at

en uskyldig fraskilt kvinne begår

utroskap (hvis hun gifter seg igjen).

Dette bekreftes like klart i neste

setning i vers 32: “Den som gifter

seg med en fraskilt kvinne begår

utroskap.” At mange (også reformatorene)

har lest Matteus 5.32 til å

bety at den uskyldige part i en skilsmisse

er fri til å gifte seg igjen, er

en innleggelse og ikke en utleggelse

av teksten. Uansett hvordan

man fortolker Matt. 19.9, sier Matt.

5.32 klart at en kvinne som blir

kastet ut ved skilsmisse, blir drevet

til utroskap (underforstått: hvis

hun er nødt til å gifte seg igjen.)

Og det står like klart at den som

gifter seg med en fraskilt kvinne,

driver på med utroskap.

Oldkirkens forståelse

Hva sier Jesus i Matteus 19.9? Gir

Matteus 19.9 mannen rett til å gifte

seg igjen, hvis han er den uskyldige

part i en skilsmisse, hvis hustruen

har begått porneia? Det finnes en

rekke tolkningsforsøk som det vil ta

for lang tid til å gjennomgå i detalj.

Men la oss slå fast at oldkirken

ikke forsto at dette verset ga den

uskyldige part rett til å gifte seg

igjen. Den kirkelige tradisjon og

praksis i de første århundrene er

helt klar. Vi kunne nevne flere av

de kjente i oldkirken, men særlig

interessant er Hermas. Hermas

ser det som en absolutt plikt for

mannen å tilgi og ta tilbake en

hustru som har vært utro. Hvis

ikke, pådrar han seg en stor synd,

og hvis han gifter seg igjen begår

han utroskap, sier Hermas. Hermas

gir her den riktige og i oldkirken

aksepterte utleggelse av Matteus

19.9. Og siden har romerkirken

aldri forlatt oldkirkens og de

apostolske fedres tradisjon og

fortolkning -- at et rett inngått

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 6 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))

ekteskap er uoppløselig.

Ett eneste ord

Hva sier da Matteus 19.9? Som

nevnt er det en rekke fortolkninger,

men hovedspørsmålet er alltid

hva ordet porneia betyr. Faktisk

hviler hele argumentasjonen for at

gjengifte kan aksepteres for den

uskyldige part, på dette ene ordet,

som vi ikke har noe ord for på

norsk. På norsk har vi bare ett

ord, “hor,” som dekker to eller

flere former for seksuell umoral.

Både i den gamle oversettelsen og

i 1988-utgaven oversettes både

moixeia og porneia i Matteus 19.9

med “hor.” I 1978-oversettelsen

benyttes “ekteskapsbrudd” og

“hor.” Problemet er at moixeia og

porneia har forskjellige betydninger,

og at ingen av dem har betydningen

som det norske (og tyske) “ekteskapsbrudd”

kan gi assosiasjoner

til -- at ekteskapet brytes, ikke

finnes mer. Hva er da den mest

sannsynlige mening av ordet

porneia? Det skal vi se nærmere på

i del 3.

Jesu ord om skilsmisse og gjengifte

av

biskop emeritus

Arne Rudvin,

Karachi, Pakistan.

del3

Hva innebærer ordet “porneia,” som på norsk er

oversatt “hor”? Hadde det ikke vært for dette ene

ordet, dvs. én bestemt tolkning av dette ordet, så hadde

hele kirken i hele sin historie holdt fast ved forbudet

mot gjengifte. Uten den ene spesielle oversettelsen av

dette ordet, finnes det overhodet ikke noe grunnlag

for å si at gjengifte kan godtas. Derfor må vi se nøye

på dette ordet -- på den spesielle tolkningen, men

enda mer på hva som er den mest sannsynlige

betydningen av ordet “porneia.”

Oversettelsen “utroskap” som

reformatorene overtok fra den

katolske humanisten Erasmus, forsvares

først og fremst med teorien

om at porneia er et generisk ord, et

“sekkeord” som skulle dekke alle

former for seksuell umoral. Teorien

er imidlertid tvilsom. Selv om det

ikke sjelden hevdes i overfladiske

kommentarverk, kan det ikke påvises

at porneia blir brukt generisk.

Kanskje kan det forsvares å si det

så forsiktig som i Nidas leksikon:

“Porneia kan være mer generisk

enn moixeia.” Det kan heller ikke

påvises at zenut / porneia blir brukt

direkte med betydningen utroskap

i Det gamle eller Det nye testamente.

Kun indirekte, i spesielle

tilfeller, innebærer det -- implisitt --

utroskap. På hebraisk kan det også

brukes med en spesiell preposisjon

for å uttrykke utroskap.

Forskjellige ord

Mens vi på norsk har bare ett ord,

“hor,” som dekker to eller flere

former for seksuell umoral, har

både hebraisk og gresk -- som

engelsk -- forskjellige ord. Hvis

Jesus her mente utroskap, hvorfor

brukte han da ikke det vanlige

ordet for ekteskapelig utroskap,

na'af, eller bagad, det generiske

ordet for å være troløs eller utro?

Prostitusjon, incest

Moixeia / na'af / adultery (på

henholdsvis gresk, hebraisk og

engelsk) betyr utroskap. Det er

mulig at porneia i Det nye testamente

brukes om seksuelt samkvem

mellom ugifte -- altså ikke

utroskap -- men porneia og det

tilsvarende zanah på hebraisk, med

avledede former, blir som oftest

brukt om prostitusjon. Når det i

Det gamle testamente blir brukt

om at Israel dyrker andre guder og

vender seg vekk fra JAHVEH, så

er det brukt som en metafor. Det

sies uttrykkelig at Israel oppfører

seg som en prostituert. (Men en uvanlig

prostituert, som betaler sine

kunder i stedet for å ta betaling fra

dem -- se Esekiel 16.30-35). I Det

nye testamente og i apokryfene

brukes porneia også en eller to

ganger om incest eller ulovlige

ekteskap. Hvis den betydningen

legges til grunn i evangeliene, ville

sammenhengen da kunne referere

seg til Herodes og Herodias. Noen

katolske bibeloversettelser bruker

denne betydningen, og den kan nok

forsvares, men det er en sjelden

betydning av ordet.

Reformatorenes forsvar

Som jeg allerede har nevnt,

forsvarte reformatorene Erasmus'

fortolkning med å henvise til Det

gamle testamentes påbud om dødsstraff

for ekteskapelig utroskap.

Luther skriver i kommentaren til

Bergprekenen at en utro ektemann

burde drepes, men når myndighetene

ikke gjør sin plikt og tar livet

av en ekteskapsbryter så er han likevel

i Guds øyne å regne for død, og

den uskyldige part er derfor å regne

for enke eller enkemann, som altså

kan gifte seg igjen. Men denne

teorien kolliderer jo ganske sterkt

med hva Jesus selv sa til kvinnen

som ble grepet i hor (Joh 8.3-11),

og dessuten med nåtidsformen på

gresk. Du kan ikke drive på med

utroskap hvis du er død.

Tysk er ikke gresk

En moderne utgave av den

Erasmuske løsning sier i stedet at

ekteskapet er brutt, dvs. oppløst,

ved utroskap og at den uskyldige

part derfor er fri til å gifte seg igjen.

Det er mulig at det germanske ordet

“ekteskapsbrudd” har ledet tanken i

denne retningen. Men også denne

utgaven av Erasmus' tolkning

utelukkes av Matteus 5.32, og av

nåtidsformen “driver på med”

utroskap.

Jødisk sammenheng

Hva er da den mest sannsynlige

betydningen av ordet porneia?

Mange bibelfortolkere hevder

-- sannsynligvis med rette -- at

Matteusevangeliet var spesielt

rettet til jøder og jødekristne. I det

hele tatt bør vel alle Jesu utsagn i

Det nye testamente oftere leses

i nøye sammenheng med Det

gamle testamente (se bl.a. Dodd:

“According to Scripture”). Hvis vi

leser Matteusevangeliet i sin

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 8 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))

gammeltestamentlige og jødiske

sammenheng, er det overveiende

sannsynlig at 19.9 dreier seg om

et spesielt tema i 5. Mosebok.

“En usømmelig ting”

Vi må også lese Matteus 19.9 i sin

nærmeste sammenheng: 19.3-12.

Fariseernes spørsmål til Jesus i

vers 3: “Har en mann lov til å skille

seg fra sin hustru for enhver saks

skyld?” referer seg til 5. Mosebok

24.1, hvor det står: “Hvis en mann

tar seg en hustru og går inn til

henne og hun tekkes ham ikke fordi

han (da) finner i henne en usedelig

/ usømmelig ting og han da skriver

henne et skilsmissebrev, etc...” Det

var på den tiden en løpende debatt

om hvordan “en usømmelig ting”

skulle eller kunne fortolkes. Rabbiene

Hillel og Shammai var uenige:

Kan det bety enhver ting som ektemannen

ikke liker, eller kreves det

en virkelig alvorlig forseelse som

skilsmissegrunn?

Hillel eller Shammai?

Fariseernes spørsmål gjaldt hvilket

standpunkt, Hillels eller Shammais,

Jesus ville si seg enig i. Til alles,

også disiplenes, store forskrekkelse

var Jesus ikke enig med noen av

dem, men framholdt en langt

strengere fortolkning. For å forstå

hva denne fortolkningen var, og

hvor Jesus fant belegg for den i

Skriften, altså i Det gamle testamente,

må vi lese 5. Mosebok

24.1-4 i sammenheng med den

parash (avdeling / avsnitt) det

hører sammen med: 21.10-25.19,

hvor et hovedtema er ekteskapsinngåelse

med komplikasjoner.

Jomfru eller ikke?

I 24.1-4 dreier det seg om hva en

mann kan gjøre hvis han har giftet

seg med en jomfru, og han har

betalt eller forpliktet seg til å betale

200 dirham, som var prisen hvis

bruden var jomfru. Hvis det på

bryllupsnatten viste seg at hun

ikke var det, og han derfor skilte

seg fra henne, skulle han vite at

han aldri kunne få henne tilbake

hvis hun giftet seg med en annen,

verken som enke eller igjen skilt.

Det samme problemet behandles

fra en annen synsvinkel i 22.13-21,

hvor det ender med rettssak og

dens følger. I gammeltestamentlig

tid kunne rettssaken resultere i

dødsstraff for kvinnen. (En parallell

til 24.1 har vi i Matt. 1.19 hvor

Josef, som var en rettferdig mann,

ville skille seg fra Maria i stillhet

da han hørte at hun var med barn.)

Bryllup på onsdag

At dette var et virkelig aktuelt

problem i jødedommen på Jesu tid,

ser vi i Mishnah (den jødiske autoritative

utlegning av Moseloven)

hvor saken behandles på flere

steder. Her er det fastlagt at et

bryllup med en jomfru skal holdes

på en onsdag. Hvorfor? Fordi den

lokale domstolen satt til doms på

torsdag, og dit kunne brudgommen

bringe sin anklage hvis bruden

viste seg å ikke være en jomfru

(traktaten Ketuboth 1.1). I andre

stammekulturer, (f. eks. Balutchistammene

i Pakistan) ser vi også

at det betyr mye at en kvinne blir

gift som jomfru. Kvinnene roser

seg av at ble gift som jomfruer og

skryter av at de kan fremlegge

bevis for det.

Familiens bedrag

I Mishnah sies det også at hvis

piken ikke var jomfru på den tiden

da forlovelsen fant sted og ekteskapskontrakten

-- der det ble

hevdet at hun var jomfru -- ble

skrevet, da kunne både forlovelsen

og ekteskapet annulleres uten skilsmissebrev

og uten at brudeprisen

ble betalt. (Ketuboth 7.7-8 og 1.6).

Prinsippet var at hvis forlovelsen

og ekteskapet var bygget på bedrag

eller svindel fra pikens families

side, så var de ikke rettskraftige

og kunne annulleres.

Sjokkerte disipler

På denne bakgrunnen blir det

overveiende sannsynlig at Jesus

med porneia nettopp mener det som

i 5. Mosebok er et éntydig juridisk

uttrykk for at bruden ikke er jomfru

-- og at de sjokkerte disiplene

umiddelbart forsto at det var det

han mente. For hvis Jesus skulle

mene det som Erasmus påsto han

mente, ville han rett og slett ha

sagt seg enig med Shammai, at

utroskap var skilsmissegrunn. Og

da ville det ikke vært noen som

helst grunn for disiplene å reagere

slik de gjorde.

Motforestillinger

Enkelte teologer, f.eks. Heth og

Wenham (“Jesus and Divorce”,

side 176) forkaster at porneia betyr

seksuelt samkvem med andre før

ekteskap eller forlovelse, fordi de

ikke finner ordet brukt med denne

betydningen. Men de har oversett

at det er akkurat dette ordet som

brukes i 5. Mosebok 22.21, hvor

det står at piken har bedrevet

prostitusjon, zenot / porneia i, eller

“mot,” sin fars hus.

Sannsynlig betydning

Konklusjonen må være at hvis vi

leser Matteus 19.9 i sin sammenheng,

både i Matteusevangeliet,

med disiplenes reaksjon, og med

5. Mosebok 21.10-25.19 -- spesielt

22.21, hvor porneia er et juridisk

uttrykk med en klar betydning -- så

har vi her en forståelse av Matteus

19.9 som fra både semantisk,

historisk og gammeltestamentlig

synsvinkel er meget sannsynlig, og

som ikke strider mot Jesu ord hos

Markus, Lukas, Paulus eller Matt.

5.32. Og da gir Matt. 19.9 ikke

noen tillatelse for den uskyldige

part i en skilsmisse i et gyldig

ekteskap til å gifte seg igjen.

Ugyldig ekteskap

Matteus 19.9 dreier seg da om

annullering av et ekteskap som var

bygget på bedrag og derfor ikke

gyldig. Annullering av ekteskap

som -- av forskjellige grunner --

ikke er gyldige, har alltid vært

kjent i kirkeretten, og har ikke

vært regnet som skilsmisse. En

slik annullering har derfor ikke

vært til hinder for å kunne gifte

seg igjen.

Uoppløselig ekteskap

I Matteus 19.9 gir dermed Jesus

sin autoritative utleggelse av “en

usømmelig ting” i 5. Mos. 24.1.

)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))) 9 )))))))))))))))))))))))))))))))))))))))

Han sier at skilsmisse eller annullering

av et ekteskap kun er tillatt

hvor selve ekteskapet var bygget

på et falskt grunnlag og derfor ikke

gyldig. Derimot er et gyldig inngått

ekteskap uoppløselig, og å skille seg

og gifte seg igjen etter et gyldig

inngått ekteskap er å drive på med

utroskap mot den første ektefellen

(selv om begge parter gjør det

samme.) Dette har den kristne

kirke hevdet fra sin begynnelse.

Erasmus' kjetteri

Erasmus' fortolkning av Matt. 19.9

må derfor anses som en ny lære,

dvs. et kjetteri, uten grunnlag i

Skriften eller apostolisk tradisjon

-- et kjetteri som oppsto for å tilfredsstille

et menneskelig behov i

tiden. Et behov det fortsatt tilfredsstiller

i dag, mer enn noen gang før.

Videre debatt

Det kan sies mye mer, både dypere

og bredere, om dette alvorlige

spørsmålet. Og for hver teolog som

forsvarer det bibelske totalforbudet

mot gjengifte, finnes det i Norge

kanskje ti som forfekter det motsatte.

Det må nødvendigvis bli

debatt om dette, en debatt jeg

gjerne bidrar til. Men jeg vil be om

at motforestillinger tar utgangspunkt

i grunnteksten. Å bedrive

eksegese ut fra oversettelser er i

beste fall bortkastet tid. Dessuten

må vi alle granske egne motiver: Er

vårt anliggende å utlegge Skriften,

eller å forsvare etablerte tradisjoner

og oppfatninger? Den som -- bevisst

eller ubevisst -- driver eksegese for

å forsvare en tradisjon, i hvert fall i

et så alvorlig spørsmål, står i fare

for å bli rammet av Jesu harde

advarsel i Markus 9:42.