Nr. 80:
Emanuel
Minos!
Jeg skrev
noen artikkler om Emanuel Minos som jeg nå relanserer p.g.a. at nå er han død
og det har snart gått 1 mnd. siden. Det trengs noen korrigerende stemmer, han
var dessverre ikke den «Guds» mann som mange mente han var.
Jeg skriver
ikke om ham som privatperson, men for hva han forkynte, eller unnlot å
forkynne. Her kommer noe av hva jeg har skrevet om Minos:
Emanuel Minos forkynte også på Livets Ord, uten å fortelle de sannhetten. Dette er bare en av mange, mange ting som viser at Minos slo av på Guds ord og sannhetten for å komme inn over alt, trist!
Emanuel Minos død – legg merke til avslutningen av hans liv!
Emanuel
Minos ble syk og søkte hjelp hos den falsk profeten Jan Hanvold.
Her er
Emanuel Minos avbildet i sammen med den falske profeten Jan Hanvold, å holde på
slik Minos gjorde er Bileams vei som jeg har skrevet flere artikkler om som jeg
anbefaler dere å lese hvis dere vil skjønne og forstå hvorfor jeg skriver og
preker som jeg gjør. David Østby er tredje person på bilde.
Guds ord
sier: Hebr. 13. 7 Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk
på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!
Emanuel
Minos åpenhet imot alt og alle, uten å advare vranglærere og de som lever i
synd er ikke noe annet en Bileams vei som Judas og Apostelen Peter taler om.
Judas brev
11 Ve dem! De har slått inn på Kains vei og har kastet seg ut i samme
villfarelse som Bileam, som var ute etter egen vinning. De har gjort opprør som
Korah og gått til grunne.
Hva gjorde
Bileam? Han åpnet ikke opp direkte for vranglære, men for synd. Han lot det
ikke være så nøye, akkurat som Minos. Han kunne samarbeide endog med en ekteskapsbryter
som Jan Hanvold og så mye annet jeg ikke vil nevne mer da han er død.
Skriften
sier: Hebr. 13. 7 Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk
på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!
Minos var
syk i flere år før han døde, dette tror jeg som alle andre kristne i århundrer
er en Guds advarsel med å være mye syk før en dør. Og i sin sykdomsperiode både
lagde han programmer med den Jan Hanvold og endog søkte forbønn hos ham. Dette
er ikke noe annet enn en stor villfarelse som en må ta sterk avstand i fra.
Emanuel
Minos «overdrev» forkynnelse av Jesu gjenkomst!
Minos mente
at Jesu gjenkomst var en så viktig sannhet at nesten alt annet ikke hadde
betydning. Dette er villfarelse. Alle sannheter i Guds ord er viktige, ingen
sannheter skal gå på bekostningen av noen andre. Hele Emanuel Minos teologi er
det bare å stille et meget stort spørsmålstegn bak, det er egentlig villfarelse
med å godta t.o.m. Jan Hanvold og så mye annet som er villfarent.
Hva med
Minos forkynnelse? Forkynnere og lærere
skal bli desto strengere dømt, sier Skriften. Det er skummelt når en tenker på
det, der bør vi virkelig tenke etter. Her i Norge har vi et stort, stort
privilegium at vi lever i fred og trosfrihet. Men desto større er også ansvaret
for å forkynne sannhet framfor alt. Å være en kristen i denne verden er å gå i
motbakke og svømme som laksen mot strømmen. Det er mot hva det verdslige livet
tilbyr. Bare Gud vet, men jeg tror ikke det går så bra med et slikt slaraffen
liv og tjeneste. Er man på den smale vei når man samarbeider med vranglærere og
ikke forkynner mot synd?
Sluttkommentar:
Har skrevet
såpass mye om Emanuel Minos da han levde, og nå når han er død er det
selvfølgelig trist for hans familie og venner. Men hva han sto for på det
åndelige område er det bare å si en stor tragedie og vondt. Vet at det mange
som er uenig med meg her, men så er jeg enig med Minos i en ting at det var en
åndsutgytelse som finner sted. En åndsutgytelse av padde ånder er det vi i dag
ser der «alle» er innfiltrert av den onde.
2 Tess. 2. 7
Lovløsheten virker allerede med sin kraft, men i hemmelighet. For han som ennå
holder igjen, må først bli ryddet av veien.
8 Da skal den lovløse åpenbare seg, han som Herren Jesus skal utrydde
med pusten fra sin munn og tilintetgjøre den dagen han kommer i herlighet. 9 Når den lovløse kommer, har han sin kraft
fra Satan og virker med stor makt og med under og falske tegn. 10 Med all slags
urett forfører han dem som går fortapt, fordi de ikke ville elske sannheten så
de kunne bli frelst. 11 Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at
de tror løgnen. 12 Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten,
men hadde sin glede i uretten.
Minos godtok
dessverre lovløsheten da han kunne gå så langt å samarbeide med Visjon Norge og
den falske profeten Jan Hanvold, en tragedie etter min mening.
2 Pet. 14b.
De forfører svake sjeler, og i sitt hjerte kan de kunsten å kare til seg. Under
forbannelse er de! 15 For de har forlatt den rette vei og gått seg vill. De
følger i samme spor som Bileam, Bosors sønn, han som elsket urettmessig
vinning. 16 Men han ble vist til rette for sin misgjerning; et stumt esel talte
med menneskestemme og stanset profeten i hans galskap.
Nå ble Minos
ikke stoppet i sin galskap før han døde, trist det skulle gå så langt. Han
advarte aldri imot noe eller noen, t.o.m. den falske profeten Jan Hanvold
samarbeidet han med. Da er en blitt temmelig nedsyltet i demoners lære og
forførende ånder.
Legg merke
til ordlyden: «de har forlatt den rette vei og gått seg vill».
Hanvold og
Visjon Norge finnes, og andre falske profeter. Men at en samarbeider aldri med
slike, gjør en det så vil en for eller siden ende som Bileam, Minos og andre.
Dette var et trist liv og tjeneste som er avsluttet, men ta lærdom og stå for
Gud og Guds ord. Og samarbeide eller lefle med falske profeter som Jan Hanvold
og andre er Bileams villfarelse!
Kunne ha
skrevet så mye mer, men får avslutte her. Minos liv, tjeneste og virke er ikke
noe til etterfølgelse på noen som helst måte. Å kritisere og advare imot Minos
avslutter jeg her, og diskusjon om han og hans virke gidder jeg ikke. En får
lese og ta det til etterretning det jeg skriver. Eller så får du overse det,
det blir ingen opprivende diskusjon om dette tema i respekt til hans familie.
Men siden jeg har skrevet om Minos før han døde – og advart imot ham. Så synes
jeg det er passende at jeg tar en avslutnings artikkel der det ikke finnes noen
tvil at samarbeid med falske profeter og mye annet rart og ubibelsk Minos
gjorde, «fortjener» fremdeles å bli advart imot!
Og det er
trist å se at kristen Norge er blitt som en «mafia-gjeng» der en ikke lengre
kan advare imot noe eller noen før en får et stempel at en er negativ, dømmende
etc. Det er jeg så vist ikke, men jeg holder frem Guds ord, det akter jeg også
å gjøre i fortsettelsen, uansett hvilke og hvilken mening og reaksjon jeg får
imot meg. Guds ord er det avgjørende for meg, og bør og skal være for alle
andre også!
Dette skriver
Jon Kjølberg:
Ikke desto
mindre forundret jeg meg over at han (ulik Barratt) nærmest kunne kvie seg for
å tale om helliggjørelse!
Tar med til
slutt hva Torstein Langesæter skriver: At Minos hadde engasjerte talar er utan
tvil riktig. Men var det riktig det han forkynte?
Alle hyller
Emanuel Minos etter hans død – men mannen døde som en åndelig krøpling!
Nå etter
Minos død så virker det som det er som å «banne i kirka» å si noe negativt om
Emanuel Minos. Selvfølgelig skal en prøve å dempe seg siden mannen nå er død og
familien skal få sørge mest mulig i fred. Men hva han gjorde og lirte av seg på
talerstolen de siste 20 årene av sitt liv er egentlig en stor, stor tragedie.
Han døde som en åndelig krøpling der han gikk så langt å være en av Jan Hanvold
og Visjon Norge fremste støttespillere og t.o.m. i fjor da han ble syk søkte
forbønn hos Hanvold. Dette er riktig å advare imot da Hanvold er Norges svar på
Simon Trollmannen.
Peters
konfrontasjon med Simon. Simon i svart til høyre. (Avanzino Nucci, ca 1620).
Her er noe
utdrag av hva jeg har skrevet om Minos, les selv. Dette til advarsel for å ikke
gå inn på samme vei, det straffer seg. Og ikke døm meg, men sett deg ned og be
og reflekter over hva jeg skriver. Er du ikke enig, greit. Er du enig, så ikke
gå på samme vei og søk omgang med trollmenn og andre som lever i synd og driver
med vranglære.
Kardinalsynden
til Emanuel Minos var ikke hans forkynnelse, mens hans holdninger til vranglære
og synd!
Når Hanvold
kan skryte Minos opp i skyene, så kan jeg fortelle sannheten at Minos leflet
med verden, synden og Satan!
Minos
utviklet en type kristendom som er veldig farlig. Vi har hørt «hensikten
helliger midlet» eller «målet helliger midlet». Det ser ut som dette var
parolen for Minos og derfor ble han så overmåte populær. Aldri stå for noe, da
kan hvem som helst nå langt i disse frafallstider. Det var en gruppering her i
Norge for en del år siden som evangeliserte ved at damene også kunne selge
kroppen sin bare de vant nye tilhengere til sekten sin. Dette er selvfølgelig
ytterliggående, men det var langt på vei denne type kristendom Minos var med å
innføre som Guds ord advarer imot på det sterkeste.
Bileam und
der Engel, Gemälde von Gustav Jaeger, 1836
Guds ord
advarer oss imot å ikke innlede noe forhold til andre en de som står for Gud og
Guds ord som troende.
2. Kor. 6.
14 Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har
rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket? 15 Hvordan
kan Kristus og Beliar bli samstemt? Hva har en troende felles med en vantro? 16
Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? Vi er jo den levende Guds tempel,
slik Gud har sagt:
Jeg vil bo og vandre midt iblant
dem,
jeg skal være deres Gud,
og de skal være mitt folk.
17 Derfor
sier Herren:
Dra bort fra dem
og skill dere fra dem.
Rør ikke noe urent!
Da vil jeg ta imot dere,
18
jeg vil være deres far,
og dere skal være mine sønner og
døtre,
sier Herren, Den allmektige.
7. 1. Mine
kjære, når vi har disse løftene, så la oss rense oss for all urenhet på kropp
og sjel og fullføre vår helliggjørelse i ærefrykt for Gud.
Men overfor
verdens mennesker skal vi være rause, de lever og vandrer i mørke.
1 Kor.
5. 9 Jeg skrev i brevet til dere at dere
ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. 10 Jeg mente ikke alle i
denne verden som driver hor eller er grådige, eller er ransmenn og
avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. 11 Det jeg mente med det jeg
skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i
hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller
ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med. 12 Hva har jeg med å
dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere skal dømme?
13 Dem som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!
Minos
blandte dette, som er en katastrofe. Vi skal være rause overfor verdens barn,
men innad i menigheten skal vi ikke være det. Der skal vi ikke tillatte hverken
synd eller vranglære. Minos sviktet her igjen og igjen. Selv da han ble syk
søkte han forbønn hos trollmannen Hanvold. Dette vil jeg på det sterkeste
advare imot.
Våre
holdninger sier mange ganger mer enn våre ord.
1 Tim. 4. 12
La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord
og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.
I livsførsel
og renhet skal vi være et forbilde. Minos levde selv «rent» så langt jeg vet,
men allikvel så åpnet han opp for mer synd og vranglære enn noen andre med sine
holdninger overfor de som levde i synd. Minos dessverre var som Bileam, dette
er tragisk, veldig tragisk.
La meg
forklare litt om Bileam Beors sønn som Minos ble en etterfølger etter.
Bileam kunne
ikke forbanne Israel, men han fikk Israels barn til å skjenke ungdommen og
holde en dansefest i sammen med hedenske kvinner. Som ble en kolossal
utskeielse der utenomekteskapelige sex da florerte. Dette ble til dom for
Israel og 23.000 unge Israelitiske gutter ble drept og en hel del av hedningen
kvinnene. Dette viser at våre holdninger betyr like mye som hva vi selv lever,
lærer og forkynner. Vi kan ikke forkynne imot synd og samtidig åpne opp for de
personene som lever i synd. Vi kan ikke forkynne imot vranglære og samtidig
åpne opp for de som driver med vranglære. (les 4 Mosebok 20-25).
Tar med en
artikkel av Bileams vei
av Mikkel
Vigilius, Danmark
Profeten
Bileam fremstilles som et advarende eksempel på frafall. Både Peter (2.
Pet.2,15 ) og (Judas v.11 ) advarer oss mot at slå ind på Bileams vei. Bileams
synd bestod i at tilsidesette Guds enkle og klare ord for en personlig gevinst.
Det er ransagende at se, hvordan det skjedde; ved små skritt, nesten umerkelig,
men ikke desto mindre katastrofalt. Det er en gammel beretning og samtidig
uhyre aktuelt.
Den hedenske kong Balak sender bud til
Bileam for at få ham til at forbande Israels folk (4 Mos 22). Utsendingene
lover ham en god lønn, og Bileam er tydeligvis fristet. Men Gud kommer i en
drøm og giver ham klar beskjed: ”Du må ikke gå med dem! Du må ikke forbande
folket, for det er velsignet” (4. Mos.22,12 ).
Allikevel tar Bileam dagen efter det første
skritt ind på ulydighetens vei. Han vil ikke direkte trosse Gud. Det tør han
ikke. Men han vil heller ikke som en lydig profet bøye sig for Guds ord, giøre
sig til ét med det og myndig hevde det over for andre. Hans svar til Balaks
folk lyder: ”Drag hjem til deres land, for Herren vil ikke la meg gå med dere”
(4 Mos 22,13).
Bileam lar
ikke utsendingene være i tvil om at han selv er på deres side. Han kan godt
forstå dem, og personlig ville han gjerne følge dem, men Herren vil dessverre
ikke lade ham gjøre det!
Hvilken
kristen kjenner ikke fristelsen til at tale på denne måde? Forkynnere møder
fristelsen til stadighet. Meget af det, vi skal si vekker mostand hos våre
tilhørere. Det er svært at tale om Guds vrede, og hårdt at gi veilednings i
spørsmål, hvor Bibelens ord virker ute av kontakt med vor tids holdninger. Vi
merker ikke kun en kritisk reaksjon utefra, men også innefra – fra våres eget
hjerte og følelsesliv. Og hvad er da mere naturlig end at gi utrykk for dette i
våres forkynnelse: ”Jeg forstår jer godt! Jeg synes også det er urimeligst og
urettferdig. Jeg kan slet ikke bære det. Hvis det stod til mig, skulle det være
helt annerledes! Men Gud har dessverre sagt.”
Hvad skjer
når vi taler slik? Vi får en gevinst! Vi unngår, at motviljen mod budskapet
vender seg mot oss selv. Vi kan fremtrede som varmhjertede, gode og følsomme
mennesker. Så kan det godt være at våre tilhørere vender seg mott Gud og hans
ord, men vi går fri! Det er jo tydelig for alle, at vi heller ikke selv bryr os
om det, som ordet sier! Vi har et bedre hjerte end Gud!
Jo, vi
oppnår en stor gevinst. Men våre tilhørere betaler også en stor pris. De går
glip af å møte Gud som han er! Den Gud, der forener hellig strenghet og evig
kjærlighet på en måde, som overgår vår erkjennelse og ikke kan rommes af våre
følelser. Den Gud, som taler både lov og evangelium og mener begge dele! Den
Gud, man ikke modererer og redigerer, men bøyer seg for og gir rett – og derved
frelses!
Poenget er
ikke, at vi ikke må være ærlige over for os selv og Gud om våres motvilje mod
og smerte ved at skulle predike de anstøtelige og dømmende sider af Guds ord.
Jeremias var hudløst og befriende ærlig på dette område (Jer.20,7-18 ). Men det
var ikke noget, han tog frem i sin forkynnelse til de uomvendt. Her gjorde han
sig til ét med ordet, og opplevede derfor som de andre profeter og apostel, at
motviljen mod Gud rettede sig mod ham. Som David formulerer det: ”Meg har
spotten ramt fra dem, der spotter deg” (Slm.69,10 ).
I beretningen om Bileam hører vi videre, at
Balak sender andre og mere fornemme utsendingen af sted med løfter til Bileam
om en rikelig betaling, hvis blot han vil forbande Israel. Der er for så vidt
intet nytt i deres forespørsel, og Bileam har én gang fått Guds klare og enkle
svar. Han hørte og forstod det første gang. Men i samme grad han retter blikket
mod muligheten for at blive anerkjent blandt de fornemme og oppnå en stor
økonomisk belønning, fortoner det seg stadig mere urimelig, at denne vei er
lukket for ham. Allerede før han har talt med Gud, har han overbevist sig selv
om, at Gud må have noget andet og mere at sige, end det enkle og klare: nei!
Hvem kjenner ikke til denne fristelse?
Ønsket om at få Guds ord til at sige noget andet, end det faktisk gjør, så
Vejen åpnes til det, vi ønsker. Fristelsen bliver dobbelt alvorlig, når den
kommer til en forkynner i realiteten til den lære, han skal formidle til andre.
Det kan forekomme så utsiktsløst og meningsløst blot at stå fast og blive ved
at sige det samme og oppleve, at stadig flere dører smekkes i for os. Hvad
fører det til? Omvendt kan vi se for os, at så meget ville blive lettere for
os, og mange muligheter ville åbne sig, hvis bare vi kunne få et ’nyt syn’ på
tingene. Det er ikke, fordi vi vil tilsidesette og give Bibelen som autoritet.
Vi forstår os selv som bibeltro, og det vil vi gjerne kunne blive ved med. Men
jo mere vi ser på mulighetene, jo mere vokser Bileams tankegang sig sterk i
våres synd, og gradvis bliver vi overbevist om, at det faktisk er mulig at få
Gud til at sige noget andet og mere end det, han én gang har sagt – og som
våres samvittighet dypest set godt ved, er sant!
Der er mange alvorlige og ransagende sider
af Bileams historie. Men det uten sammenligning alvorligste er, at Gud giver
Bileam det svar, han vil have! Gud giver ham hen til løgnen, og lader ham tro
det, han vil. Han giver ham lov til at gå med Balaks utsendinger.
Bileam er lykkelig. Han har fått det som
han ville! Nu ligger Vejen åpen, og han går glad af sted. Men han har Gud imot
sig! Et esel bliver hans redning fra Guds straffende engel og døden (4 Mos
22,23).
To steder i GT møder vi det samme rystende
og ransagende utsagn om Gud: ”27 Du viser deg ren mot den som er ren, men vrang
mot den som farer med svik.” (2 Sam 22,27; Sl 18,27).
Går vi til Guds ord med en målsetning om at
få Gud til at sige noget andet, end det, vi allerede har hørt og erkjent som
sandheden, så er vi inne på falskhetens vei. Da kan Gud handle mod os, som han
handlede mod Bileam. Han forstiller sig, og lader os høre det, vi selv vil. Med
Paulus' ord sender Gud ”villfarelsens magt” over oss så vi ”tror løgnen” (2.
Tess.2,11 ). Noe verre kan man neppe forestille seg: at se løgnen som sannhet
og have Gud imot seg – uten at vide det!
Bileam
fortsatte ad ulydighetens vei og endte som en åpenbar forfører (4 Mos 25;
Åb.2,14 ). Men Vejen begyndte med de små og nesten umerkelige skritt:
uvillighet til at giøre sig til ét med Guds ord og uoppriktighet i tilgangen
til Guds ord.
Må Gud bevare os mod Bileams vei og
fastholde os i et oppriktig og lydig forhold til sit ord!
Sluttkommentar:
Når Hanvold
kan skryte Minos opp i skyene så kan jeg fortelle sannheten at Minos leflet med
verden, synden og Satan! Avslutter mine skriverier om Minos her, og lyser
selvfølgelig fred over hans minne. Men hvordan han avsluttet sitt liv som en
Ordets forkynner tar jeg 100 % avstand i fra. Ikke første og fremst hva Minos
selv forkynte, men hvem han samarbeidet med og lot komme inn i «varmen». Og at
han aldri advarte imot noen. Jeg kunne respektert Minos hvis han hadde sagt i
fra at han var uenig, men han gjorde ikke det engang. Vi kan enkelte ganger stå
i sammen med mennesker som vi ikke deler alle synspunkter med. Men da er det
viktig når en blir spurt, konfrontert eller det faller seg naturlig å si i fra
at her er vi uenige. Men Minos gikk alltid på kompromiss, det ble hans bane og
derfor døde han som en åndelig krøpling!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar