fredag 25. oktober 2019

Nr. 148: Det er temmelig åpenbart at det store frafallet er NÅ – ikke skal komme når Jan Hanvold er blitt en «profilert» kristen leder, selv om han lever i hor med sitt liv!


Nr. 148:
Det er temmelig åpenbart at det store frafallet er NÅ – ikke skal komme når Jan Hanvold er blitt en «profilert» kristen leder, selv om han lever i hor med sitt liv!

Bilde av den falske profeten og forkynneren Jan Hanvold som driver TV og Radio kanalen Visjon Norge.





1 Tess. 2. 13 Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.

Apostelen Paulus hadde en til dels todelt tjeneste i den forstand at hans forkynnelse vant svært lite gehør hos Jødene. Men hos hedningene – de som ikke var jøder. Der vant hans forkynnelse innpass. Apostelen roser også Grekerne her i Tessaloniki at de tok imot hans forkynnelse ikke som menneske-ord. Men som Guds ord som det i sannhet også er.

Jeg må si at nå etter ting er kommet litt på avstand etter egentlig noen hektiske år. At når det gjelder min forkynnelse om det kristne ekteskapet og hva Guds ord sier og lærer.
Så har det vært slik jeg ser det en kolossal åndskamp i og rundt meg og min tjeneste p.g.a. dette. Det er min fulle overbevisning!

Først må frafalle komme, før Jesus kommer igjen!

For å forstå dette trenger vi å kjenne til 2 ting. Guds ord og menighetens historie. Uten dette, vil vi ikke forstå eller klare å plassere dette Guds ord.
Det står ikke at ikke Guds Ånd skal bli utgytt, tegn under og mirakler. Dette kan skje samtidig, men det er noe som skal bli godtatt og akseptert. Som ikke er blitt godtatt og akseptert før, det er dette som er frafall.

F.eks. jeg har i dag en viss «frafallen» kropp i forhold til hva jeg hadde.
Før trente jeg 5 timer om dagen, og det med letthet. I dag holder det med å trene noen timer i uken. Jeg hadde noe, som jeg ikke har i dag.
Det er et forfall eller et frafall.

Hva hadde Guds menighet før – som de ikke har i dag?

2 Tess. 2. 1. Vi ber eder, brødre, vedkommende vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling med ham, 2 at I ikke så snart må la eder drive fra vett og sans eller la eder skremme, hverken ved nogen ånd eller ved nogen tale eller ved noget brev, likesom det skulde være fra oss, som om Herrens dag stod for døren.  3 La ingen dåre eder på nogen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, 4 han som står imot og ophøier sig over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud.  5 Minnes I ikke at jeg sa eder dette da jeg ennu var hos eder?  6 Og nu vet I hvad som holder igjen, så han først skal åpenbares i sin tid.

Før så ble ikke gjengifte akseptert blant de troende, da i særdeleshet blant forkynnere, prester og andre med ansvar i Guds menighet.

Når jeg har holdt frem det som egentlig har vært den kristne menighets historie, forkynnelse og lære gjennom snart 2000 år.
Da er jeg mørkemann, har ikke sosiale antenner, negativ, kritisk, løgner, misunnelig og 1000 andre ting.
Selv om dette hadde vært sant, så er det hva Guds ord sier og lærer som er det avgjørende. Slik jeg ser det, så er det ikke noe annet enn falske anklager som blir igjen og igjen bragt til torgs angående forkynnelsen min, hvorfor?
Uten tvil, så langt som jeg vet om det er jeg den eneste som virkelig avslører Jan Hanvold og Visjon Norge.

Andre er samstemte at Hanvold tar ut for mye lønn, er grådig og alt for mye i lønn.
Det er ikke det som er problemet med Hanvold, hva han tjener. Men det er hvordan han lever, eller mangel på hvordan han som en troende lever.

Pastor Jan Hanvold bryter egentlig en 2000 årige tradisjon hvordan pastorer og forkynnere har forholdt seg til ekteskapet.

Gjennom hele menighetens tidsepoke på snart 2000 år har det vært parolen blant Jesus troende at en forkynner skal være gift. Og det ekteskapet er livet ut. Til den andre dør, ferdig arbeid.

At Jan Hanvold nå i sammen med dessverre mange andre lever med kone nr. 2. 3 og videre er stikk i strid med både Guds ord og med hva som er praksis.
Når de nå velger å gjøre opprør og følge sin egen vei og egentlig Satans vei, skal de da ikke bli motsagt og menigheten og verden forøvrig har rett å få høre hva som er rett og bibelsk? Det mener jeg at det er vår plikt, ikke minst de som forkynner Guds ord å advare imot gjengifte blant de troende.
Samt å advare imot de forkynnerne som er gift på nytt!

Sluttkommentar:

Høysangen 2. 15 Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Nå har jeg vært en troende snart i 40 år, og ved Guds nåde kan jeg si at jeg inntil i dag har blitt stående etter alle kamper.
Hvorfor har jeg blitt stående? Jeg tror jeg kan si at min største force har vært at jeg har alltid elsket bibelen og å takke og prise Gud.

Vi leser her fra Høysangen at vi skal passe oss for «15 Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene!»

Med andre ord, det som fører oss bort i fra Gud og hans vei og vilje, hva er det?
Det er som oftest de «små» legale tingene, som Gud hater.

Jan Hanvold lever på ingen måte imot Norsk lov. Norsk lov sier at en kan være gift og skilt 2 antall ganger. Bare en er gift med en om gangen, slik sett bryter ikke Jan Hanvold noe med Norsk lov og hva som er allment godtatt og hvordan Norske menn lever.
Men hva sier skriften?
Kong David hadde kun et utenomekteskapelig forhold, og det bragte ham død og fordervelse inn i livet og hans Kongedømme.
Vanlig på den tiden var at Konger og de som styrte og regjerte lå med den de ville, akkurat når det passet dem. De kunne ha x antall partnere og leve med nesten ei ny dame hver kveld hvis de ønsket det.

Jeg kan fortsette i det uendelige, men får stoppe her. Det jeg vil ha sagt at Jan Hanvold er superdiskvalifisert til å forkynne Guds ord etter nytestamentlig standard.
Okey, så er han også et tegn i tiden når han blir godtatt, da vet vi at vi lever i et frafall så lenge han og andre som lever på samme måten blir akseptert og ikke advart imot!

Et siste eksempel jeg har med er Bileam, Beors sønn. Han hadde en Kristus forkynnelse og profetier som er faktisk noe av GT sterkeste, i samme kategori som Jesaja nesten.
Men han er omtalt som en falsk profet, hvorfor?
Han hadde «alt» rett i livet bortsett fra en ting, han var pengekjær. Slik er det kanskje med Jan Hanvold, at han har mye som er rett?
Jeg har ikke studert Hanvold så mye, men han er en falsk profet allikevel da han ikke har styr på sine seksuelle lyster og lever i avholdenhet som han skulle ha gjort som en skilt mann!

søndag 3. mars 2019

Nr. 147: Satan er aldri redd at vi kaller Jan Hanvold for «pengepredikanten» eller noe slikt, så lenge han lever i synd/hor etter skriftens ord!

Nr. 147:
Satan er aldri redd at vi kaller Jan Hanvold for «pengepredikanten» eller noe slikt, så lenge han lever i synd/hor etter skriftens ord!

Kong Ussia ble utelukket til å tjene Herren mer og mer.
Da han ikke ville innrette seg etter Guds ord. Første var at han ikke kunne være prest da han ikke tilhørte Levi stamme. Dernest da han ikke ville innrette seg etter det, gjorde han vondt til verre og ble spedalsk. Slik er det også med Jan Hanvold, han gjør vondt til verre for seg selv med å ville forkynne Guds ord da han ikke lever i samsvar med Guds ord.
Budskapet til Ussia lød følgende: «Det tilkommer ikke deg, Ussia, å brenne røkelse for Herren, men bare prestene, Arons sønner, de som er viet til det.»
Vi kan lese om dette flere steder i Guds ord, bl.a. 2 Krøn. 26 og andre steder.
Jeg legger ut et bilde som viser hva Jan Hanvold holder på med, at lar sine seksuelle lyster ta han ditt han selv ønsker og vill! Sannheten om Hanvold er at han lever fullstendig uten mening, styring og kontroll i sitt liv. Han er en typisk falsk profet, som Bileam Beors sønn. Elsker «Herren», men elsker penger makt og sec enda mer. Det er på det nivået Hanvold er, om du liker å høre det eller ikke.
2 Pet. 2. 10 aller mest dem som går efter kjød i uren lyst og forakter herredømme. De selvgode vågehalser! De skjelver ikke for å spotte de høie makter, 11 mens dog engler, som er større i styrke og makt, ikke fremfører for Herren nogen spottende dom imot dem; 12 men disse, likesom ufornuftige dyr, av naturen født til å fanges og forgå - de skal, fordi de spotter det de ikke kjenner, også forgå i sin vanart 13 og få urettferdighets lønn. De setter sin lyst i å bruke dagen til vellevnet; disse styggelser og skamflekker, de fråtser i sin svik når de holder gilde med eder; 14 de har øine som er fulle av skjøgen og umettelige i synd; de forlokker ubefestede sjeler; de har et hjerte som er opøvd i havesyke, de forbannelsens barn! 15 De har forlatt den bene vei og faret vill, idet de har fulgt Bileams, Beors sønns vei, han som elsket urettferdighets lønn 16 og blev refset for sin egen brøde: et umælende trældyr talte med et menneskes mæle og hindret profetens dårskap. 17 Disse er vannløse brønner, skodde som drives av stormvind; mørkets natt er rede for dem. 18 For idet de taler skrytende, tomme ord, forlokker de i kjødslyster ved usedelighet dem som just har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelse, 19 idet de lover dem frihet, de som selv er vanartens træler; for det som en ligger under for, det er han og blitt træl av. 20 For om de har flyktet bort fra verdens urenhet ved å ha lært vår Herre og frelser Jesus Kristus å kjenne, og så atter lar seg fange av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre med dem enn det første. 21 For det var bedre for dem at de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så vendte sig bort fra det hellige bud som var overgitt dem. 22 Det er gått dem som det sanne ordsprog sier: Hunden vender seg om til sitt eget spy, og den vaskede so velter seg i søle.

Det er på det nivået Hanvold er, som en nyvasket gris som «vasker» seg i søla og en hund som spiser opp sitt eget spy da han har en «appetitt» på sex, makt og penger som tilhører det gamle menneske og verden!






1 Kor. 1. 21 For eftersom verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, var det Guds vilje ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror, 22 eftersom både jøder krever tegn og grekere søker visdom, 23 men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, 24 men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. 25 For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Verdens Standard og Guds standard er like ulike som natt og dag.

Før var det lover i denne verden som f.eks. fordømte homofile og lesbiske samkvem. I dag, snakke imot dette så kan en risikere fengsel. Slik er verdens standard – ambivalent!

I dag å tale imot Jan Hanvold er i ferd med å bli som å tale imot enkelte ting i verden, en blir utsatt for en sverte kampanje eller utestengelse. Men etter Guds ord er Jan Hanvold diskvalifisert å stå på en talerstol, være Hyrde og lærer for andre da han etter skriftens ord lever i synd. Eller er en horkarl som Guds ord sier med å være gjengiftet som en kristen. Faktisk er Hanvold gjengiftet ikke bare en gang – men flere ganger. Det viser at her er det en mann som overhode ikke har respekt eller forståelse for Gud og hans ord!

Er det så nøye da? Visjon Norge og Jan Hanvold gjør så mye godt, og det blir mange frelst rundt de?

Her er Guds ord veldig klart. Om vi ber med en til frelse, millioner eller ingen. Så er det noe som er langt viktigere enn dette. Det er at vi behager Gud med våre liv og gjør det som er rett innforbi ham. Så kommer alt det andre i andre og tredje rekke, ikke første plass. Den plassen er forbeholdt kun Gud – ingen andre.

Det er dette som er så alvorlig med Jan Hanvold, han tar egentlig Guds plass. Det samme som Satan ville da han gjorde opprør imot Gud i tidenes morgen!
Med andre ord, stå med Visjon Norge og Jan Hanvold, så står en med i bunn og grunn Satan og mørkets gjerninger!

Det er åndelige lover som er viktigere å følge enn alle andre lover, ikke minst for oss troende som innretter våre liv imot det åndelige.

Ap.gj. 19. 10 Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. 11 Og usedvanlige kraftgjerninger gjorde Gud ved Paulus' hender, 12 så at de endog tok svededuker eller forklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke, og sykdommene vek fra dem, og de onde ånder fór ut av dem. 13 Men også nogen av de jødiske ånde-manere som fór omkring, tok seg fore å nevne den Herre Jesu navn over dem som hadde onde ånder, og sa: Jeg maner eder ved den Jesus som Paulus forkynner. 14 Det var nogen sønner av Skevas, en jødisk yppersteprest, syv i tallet, som gjorde dette. 15 Men den onde ånd svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om; men I, hvem er I? 16 Og mannen som den onde ånd var i, sprang inn på dem og vant på dem begge to og overmannet dem, så at de måtte fly nakne og sårede ut av huset. 17 Dette blev da vitterlig for alle dem som bodde i Efesus, både jøder og grekere, og det falt frykt over dem alle, og den Herre Jesu navn blev prist, 18 og mange av dem som var kommet til troen, kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger. 19 Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem op for alles øine; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger. 20 Således hadde Herrens ord sterk fremgang og fikk makt.

Vi leser om Skevas sønner som bekjente Jesu navn, uten å kjenne den Herre Jesus. Hva sier de onde ånder når disse sønnen av Ypperstepresten prøvde å etterligne Paulus?
Vi leser: «Men den onde ånd svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om; men I, hvem er I?
Og mannen som den onde ånd var i, sprang inn på dem og vant på dem begge to og overmannet dem, så at de måtte fly nakne og sårede ut av huset.»

Legg merke til at de ikke var kjent i Åndeverden, aller minst som noen som kjente den Herre Jesus Kristus.
Her må vi alle passe oss, og ikke leve hverken i skjulte eller åpenbare synder.

1 Tim. 5. 24 Nogen menneskers synder er åpenbare og går forut for dem til dom; men hos andre følger de efter. 25 Likeså er og de gode gjerninger åpenbare, og de som det ikke er således med, kan dog ikke skjules.

Jeg vet at det er andre enn Jan Hanvold som lever i synd, da hans synder er åpenbare og går forut han til doms.
Den gangen Hanvold skal stå innforbi Gud med sitt liv, så vil det være tusenvis, om ikke hundretusener bare her i Norge som vil anklage han i sammen med Satan og demonene for å leve i hor med å være gjengiftet. Da hjelper Jesu blod ingenting da han lever i uoppgjorte synder. Dette er dypt tragisk, alvorlig og hva Guds ord sier og lærer, ingen horkarler og ekteskapsbrytere skal arve Guds rike.

1 Kor. 6. 9 Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, 10 eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. 11 Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.

Legg merke til at Jan Hanvold som den ekteskapsbryter og horkarl han er, er i Guds øyne på samme nivå som «avgudsdyrkere, bløtaktige eller de som synder mot naturen, eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. «

Dessverre kjære Jesu venner, dette er ikke mine ord, men hva det nye testamentet forkynner og lærer.

Vi må ta det innover oss, at Gud ikke ser gjennom fingrene med synder. Ikke minst blant de som er hyrder og lærere for andre. De skal bli desto strengere dømt står det også i skriften.

Jakob 3. 1. Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, eftersom I vet at vi skal få dess tungere dom!

I grunnteksten står det fritt gjengitt at de vil få en større dom.

Tar med en kommentar av Ture Andersen
:
Det å sammenlikne Jan Hanvold med Hans Nielsen Hauge; mener jeg er en regelrett skivebom – ja, det er ikke i nærheten av skytebanen en gang.
Hauge reiste rundt i landet og fikk etablert ulike former for entreprenørskap – altså bedrifter – i tillegg til å forkynne Guds ord.
Han fikk sin store åpenbarelse fra Jahve mens han gikk bak plogen. Hanvold har vel aldri lagt sin hånd på noen plog; men har drevet med økonomiske transaksjoner. På 1980-tallet rotet han vekk 20-30 mill. kroner som tilhørte andre – og ble straffet for dette og måtte også sone i fengsel.

Hanvold har fått sin store personlige økonomi ved å tigge penger av folk. Ja, her er han meget dyktig og bruker den amerikanske metoden:” Ledelse ved målsetting “. Du hører han stadig sier: Hvis 2000 gir 1500 kroner så…..
Han har ved sin kløkt greidd å tigge over en milliard kroner hittil.
Det koster selvsagt å drive en TV-kanal med sending 24 timer i døgnet og Hanvold står på – han sparer ikke seg selv. Dette har jeg også fortalt ham under et møte vi hadde her i Bergen. Men å gjøre seg selv rik på penger han har tigget av folk; stemmer ikke med min Bibel-forståelse (…for intet har dere fått det… ). Selvsagt bør han ha en god lønn for den innsatsen han gjør. Han har jo kone og flere barne-kull.

Sluttkommentar:

La oss for en gang skyld ta Jan Hanvold seriøst. Og sammenligne hans liv, forkynnelse og alt med kun en ting; Guds ord.

Da faller han igjennom på selve ABS`en der han ikke evner engang som det mest grunnleggende å ha orden på sin egen familie. Som skriften skal ligge i bunn for enhver som tjener Herren.

1 Tim. 5. 8 Men dersom nogen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.

Da Jan Hanvold har flere «kul» med barn, flere ekteskap og lever i dag med sin tredje kone. Da er han så til de grader diskvalifisert som forkynner, hyrde og en kristen leder at det faktisk er kun en ting å si. Finn deg noe annet å gjøre, du er utelukket som forkynner og Pastor.
Dette er ikke noe frekt, arrogant eller personforfølgelse, det er kun å vise hen til Gud og hans ord.

Det er underlig, at til «nærmere» enkelte påstår Jan Hanvold lever «Gud». Så til mer «nåde» gir de han. Dette er helt imot skriften ord, som sier at det hjelper ikke noe med gode gjerninger, hvis vi lever motsatt enn Gud og hans ord.

Joh.e. 14. 21 Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker mig; men den som elsker mig, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare mig for ham.

Jan Hanvold elsker ikke Jesus, men han elsker sitt eget kjød og er etter hva Guds ord sier, ikke en Guds tjener. Han er diskvalifisert og utelukket til å inneha en tjeneste og åndelig embete.

torsdag 17. januar 2019

Nr. 146: Den falske profeten (selvutnevnt) Jan Hanvold fører «hjorden» bak lyset når han hevder at Visjon Norge blir kastet ut av sine lokaler!

Nr. 146:
Den falske profeten (selvutnevnt) Jan Hanvold fører «hjorden» bak lyset når han hevder at Visjon Norge blir kastet ut av sine lokaler!

Jan Hanvold fremstår som en mann som ikke har noen form for disiplin, selvbeherskelse eller selvinnsikt på noen områder av sitt liv.
Her en artikkel om ham:

Her et tenkt bilde på Visjon Norge sin fremside.




Matt.24. 4 Og Jesus svarte og sa til dem: Se til at ikke nogen fører eder vill!  5a For mange skal komme i mitt navn.

Da Jesus skulle utlege begivenhetene i endetiden – tiden vi er inne i nå.
Så var dette med villfarelse på det åndelige område han nevnte først.

Legg merke til hva Jesus sier:

«Se til at ikke nogen fører eder vill! For mange skal komme i mitt navn.»

Jan Hanvold skaper nå sympati rundt seg selv – men sannheten er at han kommer meget godt ut av dette da han har solgt sine lokaliteter til et Svensk eiendomsfirma.
Der han tjener meget gode penger, kan si opp ansatte og få dem etterpå å jobbe for seg gratis! Hanvold har åpenbart en meget klar strategi her!

Dette er ikke noe annet et lureri!

Tenk, her skal han flytte ut. Har inngått kontrakt, så sier han at han blir kastet ut og det er kristendomsforfølgelse.
Dette er å føre mennesker bak lyset.
De må ut før de hadde planlagt, det er dårlig gjort og lite smidig av PBE i Drammen kommune.
Men å kalle dette for kristendomsforfølgelse og skape et inntrykk av at nå må de stå i sammen og gi penger. Mye penger, ustanselig med penger!
I fjor høst varslet Drammen kommune harde tiltak overfor TV-predikanten Jan Hanvold og kanalen TV Visjon Norge, som kommunen mener driver ulovlig. Bygget som TV-kanalen holder til i skal aldri ha vært godkjent til TV-virksomhet.
Imens, så har Hanvold solgt lokalene sine, så det hele som nå skjer er bare til en «fordel» for Hanvold og Visjon Norge.

Hanvold sier at han og Visjon Norge får en bot på 7.500,- kr hver dag hvis de ikke er ute av lokalene før 23. januar. 
Dette er kristendomsforfølgelse etc.

Jeg er enig i at PBE i Drammen kommune er lite smidige her.
Men samtidig, Hanvold skaper nå sympati i og rundt seg selv. Kan si opp mennesker i påskudd av at de ikke har plass til alle medarbeidere etc.

Dette er en sak som Hanvold kan dreie rundt akkurat der han vil. Det er kun en person som tjener på dette, det er Jan Kaare Hanvold.

Sluttkommentar:

Jan Hanvold sa på TV at vi som kristne må innrette oss etter myndighetene etc.
Når selveste tidligere «fengsel-fuglen» Jan Hanvold sier noe slikt, da er det kun for at det «tjener» ham. Mannen er kun ute etter en ting, penger, tilfredsstilles for kjødet og sex! Derfor også er kan skilt og gjengiftet ørten ganger!

mandag 7. januar 2019

Nr. 145: PSYKOPATEN!

Nr. 145:

PSYKOPATEN!

DEL 1: GENERELT OM PSYKOPATI

Psykopater er mennesker som de fleste har møtt, men for mange har det vært et ubehagelig møte.  For han (eller hun) skaper mye konflikter og vanskeligheter omkring seg. Og de mennesker som treffer psykopaten er ofte usikre, deprimerte eller fortvilte. Enkelte ganger kan de også føle som om de var i et helvete.

Psykopaten har både en dragende og en frastøtende makt på deg. En slik person som dette er Enevald Flåten.

 Bilderesultat for enevald flåten

Tilsynelatende kan det se ut som om psykopaten er bevisst ondskapsfull. I virkeligheten er han drevet av impulser og krefter som han ikke har herredømme over og som han heller ikke er klar over selv. Dette er viktig for oss å forstå fordi psykopatens virksomhet gir inntrykk av å være svært planmessig og gjennomtenkt. Og om psykopaten handler ubevisst, så har i alle fall handlingene en mening når man forstår hva psykopaten egentlig ønsker. Dette skal vi se nærmere på ved å prøve å studere noen av psykopatens måter å få kontroll over andre på.

Hva kjennetegner en psykopat?

Det er riktig å si at en psykopat er psykisk unormal for han er såpass bundet av sine egne vansker at han ikke er fri til å leve som andre mennesker, for eksempel ved å være spontan, ekte, øm, forståelsesfull, tolerant osv.  Problemet er bare at psykopaten ikke er klar over dette selv. I konfliktene med andre er det ifølge psykopaten alltid dem det er noe i veien med. Dette henger sammen med et av hovedkjennetegnene hos en psykopat, nemlig at han mangler evnen til å vurdere seg selv i lys av sine meninger om hva som er rett og galt.  Psykopaten har altså moralske oppfatninger som gjør det mulig å vurdere andre (og dette er han ofte usedvanlig flink til), men ekte selvransakelse er en umulighet. Noen ganger kan han erkjenne feil, men da er det bare en overfladisk innrømmelse, f.eks. i form av: ”Ja, selvfølgelig alle mennesker har jo sine feil.”

Et annet viktig kjennetegn hos en psykopat er at vedkommende har en livsholdning som kjennetegnes av en konsekvent kamp mot andre mennesker. Årsaken til at psykopaten lever med en konstant kampholdning er noe man vet lite om, men en mulig forklaring er som følger: Man antar at psykopaten har en indre svakhet som han ubevisst prøver å skjule. For å kunne skjule svakheten, blir psykopaten upersonlig og overfladisk i forhold til andre mennesker og bærer på en indre rastløshet og urolighet.

Psykopaten prøver også å løse problemet med sin svakhet ved å kunne oppleve seg som sterk. Dette gjøres ved å kjempe mot andre mennesker og dominere dem. Enkelte fører en åpenlys kamp, noe som gjør at de raskt kommer i konflikt med loven.  Derfor tenker mange på psykopater som kriminelle mennesker.  Men en stor del psykopater fører en skjult kamp ved å drive med psykologisk krigføring.  Kampen, og ønsket om å dominere, skjules ofte svært godt. Ved første møte vil man treffe en som er vennlig og som viser egenskaper vi finner naturlig å beundre.  Han er målbevisst, sterk og selvsikker og har ofte høy intelligens.  Det er derfor ikke uvanlig å finne psykopater i ledende stillinger i samfunnslivet.  Der får de utfolde seg best fordi de da får ”lov til” å utføre makt og innflytelse.  For den som kjenner psykopaten på overflaten, kan han gjøre et imponerende inntrykk som en tøff politiker eller målbevisst administrator. Men psykopatens nærmeste, som kjenner han bedre, har kanskje et helt annet bilde av situasjonen og lever kanskje med en ”taus desperasjon”. Dette gjør at mange psykopater går omkring uten at vi er klar over deres psykiske tilstand. Det mest ekstreme eksemplet på en psykopat, nemlig Hitler, var en ekspert i dette dobbeltspillet.

Psykopaten vinner mye på at vi har et feil bilde av ham. Vi tror f.eks at han kan innrømme sin svakhet og forandre seg, ikke minst hvis han lover selv å forbedre seg.  Vi tror i det lengste at et voksent menneske ikke kan servere grove løgner osv. Stadige forhåpninger om at psykopaten skal forandre seg og stadige skuffelser over at han ikke gjør dette, bidrar til at mennesker trettes ut og at psykopaten får større makt.

Men når vi etter hvert skjønner at psykopaten ikke har muligheter for å være annerledes, og det begynner å gå opp for oss at det er han det er noe i veien med, da har vi beveget oss første skrittet vekk fra det å bli dominert.  Etter hvert som vi forstår psykopatens måte å gå fram på, vil vi også kunne finne nødvendige mottrekk. Man vet f. eks. om psykopatiske mennesker at de angriper andre på de punkter hvor disse er minst forberedt og har minst motstandskraft. Har man dette klart for seg, kan man med relativt stor sikkerhet forutse hvorledes en psykopat kommer til å handle.

En påfallende åpenhet?

En del psykopater er ved første møte uvanlig vennlige, hjelpsomme og åpne. Dette fører til at vi, når det etter hvert blir vanskelig å samarbeide med psykopaten, i det lengste kvier oss for å ta opp problemene direkte, for ”jeg kan jo ikke begynne å kritisere et menneske som har vært så vennlig mot meg, hva vil da han og andre tenke om meg?”

Faren ved å betro oss til en psykopat er at han senere blir fristet til å bruke disse opplysningene mot oss for å oppnå makt og innflytelse. (For selv om psykopaten innerst inne kanskje har et ønske om å ha nære venner og prøver å bygge opp vennskap, så vil han aldri lykkes i dette fordi trangen til å dominere er så mye sterkere.)  Hvis vi imidlertid etter en kort stund avviser psykopatens vennlighet og hjelpsomhet og invitasjon til fortrolighet, må vi regne med straks å bli møtt med en kald skulder og direkte avvisning (men dermed unngår vi også i det hele tatt å bli trukket inn i psykopatens virksomhet).

Den kinesiske eske

Psykopaten uttrykker forventninger overfor sine omgivelser, ofte indirekte.  I førstningen setter vi pris på dette fordi vi liker at psykopaten er interessert i hva vi holder på med. Men etter hvert blir vi fortvilet p.g.a. disse forventningene.  Og dette skyldes den såkalte ”kinesiske eske”:  Sett at du åpner en eske og finner at inni ligger det en ny eske. Og inni den nye esken finner du enda en ny eske.  Hver gang du åpner en eske, så finner du en ny eske osv. Og stadig vekk spør du deg når det er slutt.  Dette er et bilde på psykopatens forventninger. Psykopaten blir nemlig aldri tilfreds, og straks du innfrir hans forventninger, vil han skru opp disse forventningene. På denne måten stilles det gradvis mer og mer urimelige krav.

Skyldfølelser.

Mange psykopater er dyktige til å uttrykke sin skuffelse over at vi har ”sviktet” når vi ikke greier å innfri forventningene.  Og vi samtykker i at vi nok burde ha tatt oss mer sammen. Men samtidig oppdager vi at vi kan unngå en slik skyldfølelse ved i enda større grad å oppfylle psykopatens forventninger. Men han blir aldri tilfreds, selv om vi innfrir de aller sterkeste forventninger.  For psykopaten er ikke først og fremst interessert i for eksempel det å eie og ha ting. Det han søker, er den tilfredsstillelsen det gir å oppleve at andre personer knytter seg til ham og at andre adlyder, frykter og beundrer ham.

Forvirring

På et senere stadium begynner vi å få mistanke om at psykopaten kanskje ikke har så gode hensikter likevel og at det kanskje er noe alvorlig i veien med han.  Dermed blir vi forvirret fordi vi har så vanskelig for å tro at et menneske faktisk kan være så utspekulert og hensynsløs, og "dessuten ser jo alle andre ut til å like han."” Denne forvirringen kan også føre meg dit hen at jeg begynner å bebreide og anklage meg selv for hvordan jeg ”urettferdig dømmer min neste.”

Tilsynelatende bedring

Det hender også at psykopaten i korte perioder senker kravene overfor andre mennesker. Dette skaper en umiddelbar lettelse. Vi blir glade og takknemlige, håper kanskje på bedring og bestemmer oss for å fortsette uten å gjøre noe.  Men etter en stund er situasjonen som før, og man blir på ny fortvilet og forvirret.

Makt via andres svakheter

Vi går alle rundt med en følelse av utilstrekkelighet, underlegenhet eller mindreverd på ett eller flere områder, noe vi syntes er flaut og ikke liker at andre skal få vite eller minne oss om.  Dette kan for eksempel ha å gjøre med utseende, seksuelle forhold, evner eller uvaner. Når psykopaten oppdager slike svakheter, vil han først gi et signal om at han kjenner til dem og på den måten komme med en trussel om å stadig minne oss om denne svakheten, evt offentliggjøre dem for andre, med mindre vi er villige til å la oss dominere av han.  Samtidig tilbyr psykopaten en løsning på hvordan vi kan skjule disse svakhetene. Han kan f.eks tilby filosofiske eller religiøse ideer som innebærer at visse menneskelige problemer ikke er interessante, eller ikke bør tas opp eller ganske enkelt ikke finnes. (Dette er kanskje ideer som også psykopaten selv skjuler seg bak.)  Psykopaten gjør dette på en så fordekt måte at vi tror at vi har kommet fram til vårt standpunkt uavhengig av psykopaten. I virkeligheten blir vi presset til å godta nye ideer i stedet for å bruke vår sunne fornuft.  Resultatet blir at vi mer og mer ukritisk må akseptere psykopatens ideer og la han dominere over oss.

Overkontroll

Fordi psykopaten ønsker å ha mest mulig makt, er det ikke naturlig for han å holde seg innenfor sine ansvarsområder. F.eks kan en bedriftsleder som er psykopat, lett gripe inn og utføre eller kontrollere arbeidet hos en underordnet funksjonær, evt. motarbeide han, hvis psykopaten mener at han ikke ”følger ordre”.  Slike stadige inngripen kan føre til at den underordnede trettes ut og ikke orker å kjempe imot, men foretrekker å være et ”lydig redskap”.

Splitt og hersk

Psykopaten har en uvanlig evne til å skape konflikter omkring seg.  Han er ofte godt informert om mennesker omkring seg og vet hvem som går godt sammen og hvem som er usikre på hverandre. Dette utnytter psykopaten til å skape uoverensstemmelser, misforståelser og mistillit mellom andre ved å servere løgner hos de rette individene, evt. Fordreie og overdrive en beskrivelse av andre mennesker.  Psykopaten kan f. eks gripe fatt i en uvesentlig handlingssvikt hos et annet menneske og gjøre det til en stor karaktersvakhet hos vedkommende. Resultatet blir at gruppen svekkes og forhindres fra å kunne samarbeide mot psykopaten.  Psykopaten kan også splitte ved å uttrykke forventning om at en person skal ha de samme urimelige krav overfor en annen person som psykopaten selv har.  Personen kommer derfor i konflikt mellom enten å være lojal mot den andre personen og samtidig risikere å bli forkastet av psykopaten, eller å følge psykopaten og dermed komme i konflikt med den andre personen. Det siste er for personen den enkleste løsningen. Men resultatet blir at psykopaten får mer makt fordi han nå har fått en lojal medarbeider som han kan bruke til å sette fram sine krav og forventninger.

Hemmeligholdelse

Vi må huske på at psykopaten har makt og innflytelse bare i den grad han har greid å knytte mennesker til seg. Jo flere han binder til seg og jo mer han binder dem til seg, desto større makt har han. Etter hvert som flere personer blir knyttet til en psykopat, utvikles dessuten en spesiell atmosfære av hemmeligholdelse mellom dem alle. Frykten for å avsløres av psykopaten, eller de andre, er det som holder gruppen sammen.  Istedenfor trygghet, kjærlighet og åpenhet, er det hemmeligholdelse, maktkamp og frykt for å avsløres som holder gruppen sammen.  Hvis en slik gruppe blir ”sammensveiset”, representerer den en enda større trussel mot andre enn hva som var tilfelle med psykopaten alene.

Finnes der noen løsning?

Etter min mening er det ikke mulig å helbrede "rene" psykopater er uhelbredelige, i den forstand at de ikke kan bringes til en tilstand der deres evne til ekte omsorg, empati, selvrefleksjon, evne til å se seg selv i metaperspektiv, det å bli flau og forlegen, ta hensyn til andre, osv. befinner seg innenfor en relativt normal standard ut fra det som regnes som relativt normalt i vår kultur. Men jeg vet om psykologer som arbeider innenfor dette feltet som mener at selv om noen er "uhelbredelige" så betyr ikke det at ingen psykopater kan ha et visst utbytte av terapi, selv om de ikke i en vid forstand blir "helbredet". Det kan da være avhengig av vedkommendes alder, alvorlighetsgrad og hvor "presset" vedkommende selv er til å endre på sin situasjon. (http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=280427&a=2). Et eksempel på et slikt utbytte kan være at personen blir i stand til å fornemme noe av sin måte å være på og ta hensyn til dette overfor andre mennesker, eller at de kan læres opp til å være mer taktiske (Når du reagerer slik, reagerer han slik på deg, og det er du lite tjent med. Det er derfor til din fordel at du i stedet reagerer slik) Men den største utfordringen bli uansett å bringe personen i en situasjon der vedkommende må "søke hjelp" for å lære noe nytt om seg selv gjennom en behandler som forstår mer enn vedkommende.

Men en psykopat, kan også hjelpes indirekte ved at man omgivelsene får hjelp til å forholde seg til psykopaten på en slik måte at psykopatens negative atferd blir moderert, f.eks. ved at man fokuserer på å gi anerkjennelse og oppmerksomhet fortrinnsvis til positiv atferd hos psykopaten. Andre tiltak kan være at man bruker tid på å forstå psykopatens eget problem, hans motiver og metoder, eller at man klok av skade velger å holde psykopaten på avstand, ved tidligst mulig å trekke seg tilbake når man forstår at man er i ferd med å bli ”sugd inn” i hans virksomhet.

Det er også mye annet man selv kan gjøre hvis man av en eller annen grunn ikke kan unngå å leve nær en psykopat, for eksempel i et ekteskap der man ikke ønsker separasjon eller skilsmisse, eller i en bedrift/organisasjon der man uansett er nødt til å samarbeide på en eller annen måte:

P.g.a. psykopatens spesielle evner til å få makt ved bruk av sin kjennskap til områder der andre føler oss mindreverdige, er det viktig å være varsom med å fortelle psykopaten om personlige forhold, spesielt viktig er det å unngå å gi intime betroelser eller å fortelle noe på et område der man føler meg mindreverdig eller underlegen. Dette bør gjennomføres konsekvent selv om en psykopat kan være tillitsvekkende og forståelsesfull og oppmuntre til den slags betroelser.

For å motarbeide psykopatens tendens til overkontroll, er det viktig å ha klare avtaler og definere ansvar tilstrekkelig detaljert. Overfor psykopaten er det nødvendig å ha en formell, korrekt holdning og på et tidligst mulig tidspunkt gjøre han oppmerksom på når han går over sine grenser (for dette er han selv ikke klar over).

Når der er flere personer underordnet psykopaten (som f. eks i en bedrift), er det svært viktig at disse samarbeider mot han. I startfasen er det kanskje nødvendig å ta opp med hverandre sine konflikter med psykopaten, noe som kan være vanskelig fordi man er redd for at ting blir sladret videre. De må derfor heller ikke bli fristet til å fortelle videre til psykopaten det man vet om hverandre, i den hensikt å få mer gunst hos ham.  På denne måten motarbeider man psykopatens splitt- og hersketeknikk, og bygger opp en trygg mur omkring seg som psykopaten ikke så lett kan trenge inn i. Derved blir også psykopatens makt redusert. Enda sterkere vil gruppen også bli hvis den bestemmer seg for en felles holdning overfor psykopaten og henvender seg til psykopaten som en gruppe (f.eks. for å ta opp samarbeidsproblemer), for på den måten å motarbeide psykopatens forsøk på å få kontroll over dem enkeltvis.

Det er også viktig å få bygget opp egne selvstendige overbevisninger om virkeligheten, finne ut hva som er sannheten om en selv, om psykopaten og om andre mennesker, f. eks ved å avvise de ideer som man oppdager psykopaten har påvirket en med. Videre er det viktig å kontrollere på egen hånd opplysninger eller påstander psykopaten kommer med om hva andre sier eller mener.

Særlig vondt er det å oppdage at det menneske en er mest glad i sannsynligvis er en psykopat.  Skal man hate og forakte et menneske man er inderlig glad i?  Jeg vil si det slik: Fordi du er glad i han (eller henne), er det din plikt å gi han det han trenger, nemlig fasthet og grenser.  For ellers vil han fortsette å gjøre det enda vanskeligere for seg selv og omgivelsene.  Men å hate eller bli bitter på han vil ikke kunne hjelpe noen av dere.

Motreaksjonen

I det øyeblikk vi begynner å bruke slike metoder, vil psykopaten oppleve sin posisjon truet og vil derfor ty til andre midler for å bli den sterke, f. eks ved å bli sint, true eller anklage åpenlyst, reagere med ”hysteriske anfall”, gråte eller spille ”martyrrollen”.  Alle slike reaksjoner er vi nødt til å avvise og ikke ta hensyn til, men i stedet se det som et tegn på at vi har funnet egnede mottiltak.  Selvfølgelig vil vi ta et ”hysterisk anfall” alvorlig hvis han eller hun ikke var psykopat, men når vi nå forstår sammenhengen, kan vi med god samvittighet bestemt avvise psykopatens reaksjoner og holde oss til selve saken.

Til slutt:

På den ene siden må vi ikke være naive og tro at psykopatene ikke finnes. Men vi må også være svært varsomme med å hevde at et menneske er en psykopat.  For sannheten er vel at vi alle en eller annen gang har brukt en eller flere av psykopatens metoder for å få litt innflytelse over andre mennesker. Det er først når en person viser en vedvarende og konsekvent kampholdning i alle menneskelige sammenhenger at det er på sin plass med en slik merkelapp.

Denne stensilen har hatt til hensikt først og fremst å hjelpe dem som allerede er mer eller mindre lammet av en psykopat, ved å prøve å se nøkternt på situasjonen og for å finne mulige veier ut av vanskelighetene, eller i det minste for å hindre at psykopaten får større makt.  En annen hensikt har vært å hjelpe dem som har greid å komme ut av situasjonen til å unngå å bli kontrollert av en psykopat på nytt.  Andre som selv ikke har opplevd psykopater ”på kroppen”, vil ha lite nytte av å lese en stensil som denne fordi psykopatens motiver og midler er skjult for de fleste. I det siste har jeg vært engasjert av psykopatens virksomhet, ikke bare fordi jeg selv har fått oppleve psykopater ”på kroppen”, men også fordi det etter hvert har begynt å gå opp for meg hvor mange mennesker som faktisk lider pga psykopatens virksomhet. Jeg håper at du etter å ha lest dette i det minste aner en vei ut av en tilsynelatende håpløs situasjon.

Ønsker du å lese mer om psykopati, kan jeg foreslå følgende litteratur:

Fluge, Frithjof: Hva er psykopati?  Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 3, 1978,

Kringlen, Einar: Psykiatri.  Universitetsforlaget Oslo 1972, s. 210-221.

Nissen, Ingjald: Psykopatens diktatur: Kilde-bok. H. Aschehough & Co, Oslo 1977.

Shapiro, David: Neurotic styles, s. 157-168. Basic Books Inc. Ew York, 1965.

Sirnes, Tollak B.: Å sette de undertrykte fri. Hvordan redusere psykopatenes makt? Gyldendals fakkelbøker nr. 348, Oslo 1976.

DEL 2: OM SVART PEDAGOGIKK

Etter at jeg laget denne artikkelen om psykopati i 1979 (med noen små oppdaterte justeringer), har jeg tenkt en del på hvilken betydning oppveksten kan ha for at mennesker utvikler en slik personlighetsforstyrrelse. For selv om undersøkelser antyder at genetiske faktorer her kan være en viktig faktor, er det også noe som heter oppvekst. Og vi er alle et produkt av våre gener og vår oppvekst. Som en illustrasjon på hvordan enkelte fagfolk tenker seg at miljøfaktorer i oppveksten kan ha betydning i forhold til utvikling av psykopatiske og andre ego-svake trekk har jeg tenkt å si noe om ”svart pedagogikk”:

Den sveitsiske psykoanalytiker Alice Miller skrev i 1980 boka Am Anfang war Erziehung. På norsk heter boka I begynnelsen var oppdragelsen og er utgitt på Gyldendals Forlag i 1986 (ISBN 82-05-16678-1).
Boken tar for seg temaet barneoppdragelse som fokuserer på disiplinering, regler og fysisk avstraffelse, og hvilke konsekvenser dette over tid vil kunne få for et menneske resten av sitt liv, og for den form for oppdragelse man selv benytter seg av når man selv får barn. Som et ekstremt, men samtidig illustrativt eksempel, beskriver forfatteren oppveksten til Adolf Hitler, som selv var et offer for denne svarte pedagogikken, og hvordan dette kan sees i sammenheng med hans senere tragiske politiske karriere.
Nedenunder vil jeg beskrive kort hans barndom og komme med noen sentrale sitater fra boka til Alice Miller.

Alois Hitler (far til Adolf Hitler) ble født i 1837, mens hans mor var ugift. Hvem som var hans far var uklart, og det oppstod senere et rykte om at hans far var en jøde, noe som siden verken ble bekreftet eller avkreftet. Men det skambelagte knyttet til dette lå der hele tiden. Alois vokste videre opp i et miljø preget av fattigdom, han ble sendt vekk av sin mor da han var 5 år, og han måtte leve med skammen ved å være et ”uekte” barn og kanskje til og med ha jødisk blod i årene. Og her er det å leve med et slikt rykte, som ”alle” tisker og hvisker om, faktiske verre enn når et slikt rykte åpenlyst blir bekreftet eller avkrefte og snakket åpent om. Alois giftet seg med sin niese Klara, og Adolf ble født i 1989 i Braunau am Inn i Østerrike, på grensen til det tyske Bayern. Hva kjennetegnet så Alois som person og oppdrager? Han beskrives slik i en nekrolog: ”Selv om det iblant kunne komme et hardt ord fra hans munn, banket et godt hjerte bak det barske ytre. Han gikk alltid helhjertet inn for rett og redelighet. Opplyst som han var, kunne han overalt ha et avgjørende ord i alle saker” (s. 147). Miller gir på den andre siden en god dokumentasjon på at strukturen i hans familie kunne karakteriseres som prototypen på et totalitært regime. En som kjente ham godt (Stierlin) beskriver derfor Alois slik: ”Alois var riktignok samvittighetsfull, pliktoppfyllende og flittig, men også emosjonelt labil, usedvanlig rastløs og muligens periodevis sinnsforvirret. I den minste èn kilde antyder at han en gang har vært lagt inn på et asyl for sinnssyke. Etter det en psykoanalytiker mener, hadde han også psykopatiske trekk, som for eksempel kom til uttrykk i evnen til å fortolke og tilrettelegge regler og dokumenter for sine egne formål, samtidig som han klarte å bevare en fasade av legitimitet. Han kombinerte kort sagt stor ærgjerrighet med en absolutt fleksibel samvittighet” (s. 167). Adolfs søster, Paula, beskriver deres felles far slik: ”Det var først og fremst min bror Adolf som provoserte min far til ekstrem brutalitet og som hver dag fikk sin rikelige porsjon juling. Han var en litt uforskammet liten rampegutt, og alle forsøk fra farens side på å banke frekkheten ut av han og få ham til å velge en karriere som statstjenestemann, var forgjeves” (s. 144). Mye tyder videre på at Adolf allerede fra han var 3-4 år daglig fikk pryl. Riktignok var en slik praksis den gang nødvendigvis sett på som noe oppsiktsvekkende, ettersom oppdragelseskrifter uttrykkelig anbefalte fysisk avstraffelse av spedbarn som en del av barneoppdragelsen. Der henvises det til at ”det onde ikke kan utdrives tidlig nok for at det gode skal få vokse uforstyrret” (s. 145-146).


Adolf fikk sannsynligvis pryl hver eneste dag fra han var ganske liten. ”Av disse og lignende passasjer kan man få inntrykk av at Alois stadig igjen banket sitt blinde raseri over sin barndoms fornedrelse inn i sønnen sin. Han stod åpenbart under en tvang til å la nettopp dette barnet få del i sin barndoms smerter og fornedrelser” (s. 148). Men samtidig som Adolf selv ble et offer for sin egen fars bakgrunn, ble de negative konsekvensene av farens tukt betydelig forsterket av et annet tragisk faktum: Han hadde ingen mennesker som etterpå kunne møte ham med trøst, kjærlighet og forståelse. Hans mor beskrives for eksempel som sin husbonds avhengige og underdanige tjenestepike, som aldri grep inn, eller som på noen måte forholdt seg til farens tukt av sin sønn (s. 177). Videre beskrives hun som en som nok kunne vise en viss form for medlidenhet, men som ikke kunne møte Adolf med ekte empati og omsorg. Hva gjør det med et barn? Miller sier det slik: ”Hva skjer med et barn som stadig igjen må oppleve at den samme moren som snakker om kjærlighet, som går inn for matlagingen, som synger vakre viser, plutselig stivner til en saltsøyle og uten å røre seg ser på når dette barn får brutal bank av faren? Hvordan må det føle det når det om og om igjen forgjeves håper på hjelp, på redning fra henne; hvordan må det føle det når det under torturen forgjeves venter på at hun skal sette inn sin makt, en makt som i barnets øyne er så stor? Men redningen kommer ikke. Moren ser på hvordan barnet hennes blir ydmyket, hånt, torturert, uten å forsvare sitt barn, uten å ta et forløsende skritt, med sin taushet er hun solidarisk med forfølgeren, hun utleverer barnet sitt. Kan man vente at barnet skal forstå dette? Og bør man bli forbauset over at bitterheten også gjelder moren, selv om den blir fortrengt til det ubevisste?” (s. 178). Slike opplevelser mener Miller dannet grunnlaget for det motsetningsfylte kvinnesynet Adolf senere vokste opp med, med kombinasjonen av smiger (fordi han trengte dem) og på den andre siden forakt og krav om underkastelse og beundring. Dette dannet også grunnlaget for hans senere holding til ”folket” og ”massen”, som han på den ene siden ”smigret” ved å gi dem visjoner om å bli et stort folk, men som han samtidig kunne anklage for å ha sviktet ham, og være skyld i at krigen ble tapt.


Som psykoanalytiker trekker her Miller mange paralleller til hvordan Adolf som voksen prøver å ”løse” problemene i sin barndom:
1. Han prøver å hevne seg på faren som ble mistenkt for å være en halvjøde, ved å la dette gå ut over jødene.
2. Han prøver å befri moren fra hennes mann ved å ”befri Tyskland”.
3. Han prøver å bli elsket av sin mor ved å bli elsket av det tyske folk.
4. Han bytter om på rollene ved selv å være den som andre skal underkaste seg.
”På den verdenspolitiske scenen iscenesatte han ubevisst sitt sanne barndomsdrama – med andre fortegn. Slik engang hans far hadde vært den eneste diktator, var nå han den eneste som hadde noe å si. De andre måtte tie og adlyde. Han var den som spredte frykt, men som også hadde folkets kjærlighet, et folk som lå for hans føtter slik i sin tid den underdanige Klara lå for sin manns føtter” (s. 173).
”Adolf selv kunne altså bare regne med foreldrenes kjærlighet på bekostning av fullstendig forstillelse og fornekting av sine sanne følelser” (s. 172). Men allerede i puberteten ble det registrert at han var uvanlig: ”Hans tysklærer, dr. Huemer, forteller at Hitler i puberteten ”ofte reagerte med dårlig skjult motvilje på læreres belæringer og formaninger; samtidig forlangte han ubetinget underordning av skolekameratene sine”. Det ble også hevdet at Hitler allerede som liten gutt kunne stå på en høyde og ”holde lange og lidenskapelige taler”. I disse talene spilte barnet den storartede farens taler, slik det så ham den gangen, og i publikum opplevde han samtidig seg selv som det måpende, beundrende barn fra de første leveårene” (s. 163).

Denne tragiske historien bruker Alice Miller som en illustrasjon på det skjebnesvangre ved å utsette barn for ”svart pedagogikk”:


1. Mennesker som i barndommen ikke har fått lære å bli fortrolige med sine ekte følelser, å ha et fritt forhold til dem, vil få det spesielt vanskelig i puberteten (s. 121)


2. ”Den største grusomhet man tilføyer barna, består vel i at de ikke får lov til å gi uttrykk for sin harme og sin smerte uten å risikere at de mister foreldrenes kjærlighet og sympati. Denne harmen fra tidlig barndom magasineres i det ubevisste, og siden den i grunnen utgjør et usunt, vitalt potensial, må man bruke mye energi til å holde dette potensialet nede, fortrenge det. Oppdragelsen til å skåne foreldre som er blitt så vellykket på bekostning av vitaliteten, fører ikke så rent sjelden til selv selvmord eller ekstrem avhengighet av narkotika, en avhengighet som er beslektet med selvmord. Når stoffet har tjent til å fylle det hullet som er oppstått fra undertrykkelse av følelser og fremmedgjøring fra sg selv, vil avvenningskuren gjøre dette hullet synlig igjen. Hvis ikke avvenningskuren kombineres med at vedkommende gjenvinner vitaliteten og livsviljen, må man regne med nye tilbakefall”. (s. 106)


3. ”Forakt for og forfølgelse av det svake barnet samt undertrykkelsen av det levende, det kreative og det emosjonelle i barnet og i ens eget selv gjennomsyrer så mange av livets områder at vi nesten ikke legger merke til slike ting lenger. Med forskjellig intensitet og under ulike påskudd, men nesten overalt, finner vi en tendens til så snart som mulig å kvitte oss med det barnslige, dvs. det svake, hjelpeløse, avhengige vesenet, for omsider å bli store, selvstendige, dyktige vesener som har gjort seg fortjent til respekt. Når vi så møter detter vesenet i barna våre, forfølger vi det med lignende midler som de vi har brukt på oss selv og kaller det for ”oppdragelse” (s. 63).

4. ”Det finnes tusen former for grusomhet, former som fremdeles er ukjente, fordi skadene på barnet og deres følger ennå er så lite kjent. Disse følgene er emnet for denne del av boken. De fleste mennesker gjennomgår følgende stasjoner på livet vei: (1) som lite barn får de skader som ingen er villig til å betrakte som skader, (2) de reagerer ikke på smerten med raseri, (3) de viser takknemlighet for de såkalte velgjerningene, (4) alt blir glemt, og (5) i voksen alder lesser man den oppmagasinerte harmen over på andre mennesker eller retter den mot seg selv” (s. 106).

5. ”Samtlige råd angående barnas oppdragelse avslører mer eller mindre tydelig en rekke høyst forskjelligartete behov hos de voksne, hvis tilfredsstillelse ikke bare unnlater å fremme, men direkte hindrer barnets levende vekst. Det gjelder også der hvor den voksne er ærlig overbevist om at han handler i barnets interesse. Til disse behovene hører: For det første det ubevisste behovet for å gi tidligere ydmykelser man har opplevd videre til andre, for det andre å finne en ventil for fortrengte affekter, for det tredje behovet for å eie et disponibelt og manipulerbart levende objekt, for det fjerde å bevare ens eget forsvar, dvs. idealiseringen av egen barndom og egne foreldre, idet riktigheten av egne oppdragelsesprinsipper skal bekrefte at foreldrenes prinsipper var riktige, for det femte angsten for friheten, og for det sjette angsten for at det fortrengte kan vende tilbake, det man på ny møter i sitt eget barn og som man der på ny må bekjempe, etter at man på forhånd har drept det i seg selv” (s. 97-98). Den form for barneoppdragelse som Alice Miller her tar avstand fra, er bl.a. bygd på følgende to prinsipper: At man må unngå å ”skjemme bort” barn med for mye kjærlighet og hensyn, og at barn må så tidlig som mulig herdes for det riktige livet.

Problemet med ”svart pedagogikk” blir spesielt synlig når den kombineres med de problemer som alle mennesker gjennomgår i puberteten: ”Puberteten konfronterer ofte helt uventet det unge mennesket med intensiteten i dets sanne følelser, etter at det kanskje hadde klart å holde dem på avstand selv i latenstiden. Samtidig med vekstens biologiske oppbrudd vil disse følelsene (raseri, harme, opprør, forelskelse, seksuelle ønsker, begeistring, glede, fortryllelse, sorg) leve fullt ut, men i mange tilfelle ville det innebære en fare for foreldrenes psykiske likevekt” (s.107). Slike kombinasjoner kan, slik jeg selv ser det, være en av flere mulige forklaringer på hvorfor atferdsvansker hos ungdom noen ganger blir ekstremt alvorlige, uttrykt for eksempel gjennom sterk aggresjon rettet mot foreldre, mot en selv eller mot andre.

Historien til Adolf Hitler kan også brukes for å vise hvordan et psykoanalytisk perspektiv kan være viktig for å forstå irrasjonell menneskelig atferd: Et av psykoanalysens grunnleggende aksiom er nemlig at voksne menneskers irrasjonelle atferd ofte kan sees i sammenheng med ulike måter å forholde seg til traumatiske opplevelser i barndommen, atferd som kan være tildekkende på problemene, men som også kan være uttrykk for primitive måter å ”løse” dem på, ved bruk av ulike psykiske forsvarsmekanismer, som for eksempel fortrengning, forskyvning, projisering, sublimering og reaksjonsdannelse.

Selv trekker Alice Miller den lærdom med eksemplet Adolf Hitler
1. at selv tidenes største forbryter ikke er kommet til verden som en forbryter
2. at innlevelse i barnets skjebne ikke utelukker vurdering av de samme grusomhetene (det gjelde både for Alois og for Adolf).
3. at forfølgelsen er en form for forsvar mot sin egen opplevelse som offer.
4. at den bevisste opplevelse av det å være et offer gir bedre beskyttelse mot sadisme (dvs. mot tvangen til å pine og ydmyke andre) enn fortrengning.
5. at det å skåne foreldrene, foreskrevet av det fjerde bud og den ”svarte pedagogikk” fører til at man overser helt avgjørende faktorer i et menneskes tidlige barndom og senere utvikling.
6. at man som et voksent menneske ikke kommer langt med beskyldninger, opprørthet og skyldfølelser, men bare ved å forstå sammenhengene.
7. at virkelig emosjonell forståelse ikke har noe med billig, sentimental medlidenhet å gjøre.
8. at den kjensgjerning at en sammenheng er allment utbredt ikke fritar oss fra å undersøke den - det motsatte er tilfelle - fordi den er, eller kan, bli vår alles skjebne.
9. at det å leve ut et hat er noe annet enn å oppleve det. Det å oppleve det er en intrapsykisk realitet, det å leve ut er derimot en handling som kan koste andre mennesker livet. Der veien til opplevelse er stengt gjennom forbud fra den ”svarte pedagogikk” eller foreldrenes nød, må resultatet bli at det leves ut. Dette kan komme til uttrykk enten i destruktiv form, som hos Hitler, eller selvdestruktivitet, som hos Christiane F. Det kan imidlertid også komme til uttrykk i ødeleggelse både av ens eget selv og av andre…” (s. 182-183).

Alice Miller har også et eget kapitel om ”harmen som ikke blir levd ut”. Her sier hun bl.a. ”Hvert menneske må finne sin form for aggressivitet hvis det ikke skal bli en annens lydige marionett. Bare den som ikke lar seg redusere til instrument for en fremmed vilje, kan få gjennomslag for sine personlige behov og forsvare sine legitime rettigheter. Men denne rimelige, adekvate form for aggressivitet går mange mennesker glipp av hvis de som barn er blitt oppdratt til den absurde oppfatningen at et menneske alltid bare kan ha snille, gode og fromme tanker og samtidig være ærlig og sannferdig. Bare det å forsøke å oppfylle et så umulig krav kan drive et begavet barn til randen av vanvidd. Det bør ikke forbause når et slikt barn forsøker å rømme fra fengselet ved hjelp av sadistiske fantasier. Men også dette forsøket er jo forbudt og må fortrenges. På den måten forblir det forståelige, og for følelsene rimelige del av disse fantasier, skjult for bevisstheten, dekket til av den fremmedgjorte, fortrengte, avspaltede grusomhet som av en gravstein. Gjennom hele livet unngår og frykter man imidlertid denne gravstein, som riktignok ikke alltid er så godt skjult. Og dog finnes det i hele verden ikke noen annen vei til det sanne selv enn nettopp denne eneste veien som fører forbi denne så lenge unngåtte gravsteinen. Før et menneske kan utvikle sin egen, individuelt rimelige form for aggressivitet, må det nemlig oppdage og oppleve de gamle forbudte og derfor fortrengte hevnfantasiene i sitt indre. Først disse kan lede frem til barnets ekte opprør og raseri som så kan gi rom for sorg og forsoning.” (s. 240-241).

Den tragiske historien om Adolf Hitler er nok bare ett av en ukjent mengde historier om mennesker som er blitt ødelagt av sin barndom. Et annet eksempel på en ødelagt barndom er historien til Joseph Fritzl, og det er sannsynligvis flere paralleller til historien om Adolf Hitler sin barndom, selv om bare deler av historien til Joseph Fritzl er offentliggjort så langt (pr. 12.03.2009). Jeg vil heller ikke være den som verken bekrefter, eller avkrefter at Joseph Fritzl har psykopatiske trekk, det får heller andre fagfolk vurdere.

Dette var tanker jeg fikk etter å ha lest følgende artikkel i ”Aftenposten”.


DEL 3. OM ÅRSAKEN TIL PSYKOPATI

Da jeg skrev artikkelen i 1979 om psykopati var det blant fagfolk en del fokus på genetiske årsaker til psykopati, samt til andre beslektede personlighetsforstyrrelser, som i dag faller under betegnelsen Antisosial Personlighetsforstyrrelse (ASPD), som diagnostisk (DSM IV) er et mer omfattende begrep en psykopati. En vanlig måte å studere genetikkens betyning på er ved å studere tvillinger (spesielt eneggede tvillinger) som vokser opp under ulike miljøbetingelser, for eksempel når tvillinger blir skilt ved fødselen, og man i etterkant vurderer i hvilken grad de ligner på hverandre, ”på tross av” ulik oppvekst. Slike studier har gitt en viss indikasjon på genetisk disposisjon, men er samtidig problematiske, spesielt fordi (1) man opererer med relativt små utvalg, (2) de fleste slike studier ikke er rettet spesifikt mot psykopati, men mot mer generelle fenomener som bare delvis ”overlapper” med psykopati, som for eksempel personer med kriminell atferd (se for eksempel http://www.personalityresearch.org/papers/jones.html). Det er også fremsatt som argumenter for genetisk disposisjon at (1) psykopater i prinsippet er ”uhelbredelige”, at de derfor må ha en form for ”medfødt mangel på empati” el. l., (2) at man ved undersøkelser av hjerner hos psykopater mener å kunne registrere en form for ”anderledeshet”, (3) de ”rene” psykopatene har såpass mange likhetstrekk at det er vanskelig å forstå hvordan dette kan kunne forklares på andre måter enn gjennom en genetisk disposisjon.

Det var derfor med stor interesse jeg leste en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=82599&a=4)

(forfatter: Roar Fosse, Psykisk helse sykehuset Asker og Bærum) under tittelen ”Ingen gener for psykiske lidelser”.

Det som framkommer i denne artikkelen er i korte trekk følgende:

”Senere års forskning omkring DNA viser at det ikke er genene i seg selv, men prosesser i cellekjernen rundt DNA som styrer hvordan genene uttrykker seg. Disse epigenetiske prosessene blir i stor grad preget av miljøfaktorer gjennom barndom og oppvekst. Psykiske lidelser ser ut til å utvikle seg ved at belastende miljøerfaringer modifiserer epigenetiske prosesser, og gjennom det både hjerneutvikling og psykologisk funksjon i voksen alder” (s. 596).

Studier på rotter viser at eksperimentelt frembrakt ”omsorgssvikt” hos rotteavkom umiddelbart etter fødselen førte til endringer i metabolismen (stoffskiftet), i immunsystemet og spesielt områder i hjernen som har med stressmobilisering å gjøre. Slike endringer kunne for eksempel være at rottene pga. sine tidlige erfaringer med en stress-situasjon (som selvfølgelig oppstår ved tidlig omsorgssvikt) utviklet en form for frykt i møtet med ”nye” situasjoner. Tilsvarende har man ved undersøkelser hos unge og voksne mennesker som tidligere har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt og overgrep funnet endringer nettopp i epigenetisk kontroll.

Studier viser at personer utsatt for overgrep og neglisjering i oppveksten har en økt risiko for en rekke psykologiske/psykiske vansker, deriblant personlighetsforstyrrelser.

Oppvekststudier både hos dyr (aper og rotter) og mennesker viser at opptil 70 % av foreldre som er overgripere selv har vært utsatt for overgrep som barn, og at 20-30 % av barn som utsettes for overgrep selv utviser overgrep som voksne. Det henvises også til studier som viser at barn av overgripende mødre ikke selv blir overgripere mot egne barn når de vokser opp hos ikke-overgripende adoptivmødre, og motsatt at barn av ikke-overgripende mødre biologiske mødre utvikler overgrepsatferd mot egne barn når de oppdras av en overgripende adoptivmor. Når barn av overgripere senere også blir overgripere blir det således riktigere å kalle dette miljøarv, fremfor genetisk arv.

Forskning på dyr og mennesker peker således i retning av at psykiske lidelser hos mennesker først og fremst er knyttet til relasjonsstress, dvs. stress i relasjonen til primære omsorgsgivere eller signifikante andre i barndom og oppvekst. Slik relasjonelt stress kan også relateres til stressfaktorer utenfor kjernefamilien, som for eksempel belastninger i tilknytning til emigrasjon og immigrasjon.

Konsekvensen av dette blir at beskyttelse av mot alvorlige skader av slikt stress kan være den beste måten å unngå en negativ utvikling av psykisk helse.

En annen konsekvens kan være at en såkalt ”epigenetisk omprogrammering” blir det viktigste tiltaket for å behandle voksne med psykiske lidelser. I dette ligger det at man prøver å gi personen det personen tidligere ikke fikk del i, ved å tilføre det ”en miljønisje preget av trygge relasjoner og gode samtaler”.

Ut fra dette vil jeg for min egen del trekke følgende, riktignok spekulative, konklusjon:

Man kan ikke utelukke at det kan ligge en form for genetisk predisposisjon hos personer som i sin oppvekst utvikler psykopatiske trekk. Men det er da ikke snakk om ”medfødt psykopati”, snarere en predisposisjon av en mye mer generell karakter. Dette kan dreie seg om mer generelle personlighetstrekk, for eksempel knyttet til det å være en innadvendt eller utadvendt person, eller ”medfødt impulsivitet”, som for eksempel er vanlig å finne hos personer med AD/HD og Tourette Syndrom (TS). Når det gjelder AD/HD og TS er det etter min mening interessant at det er mer vanlig med personlighetsforstyrrelser hos personer med AD/HD (http://www.helsebiblioteket.no/Psykisk+helse/27388.cms) og TS (i følge informasjonsblad fra Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, TS og Narkolepsi – NK-nytt 2006, nr. 3 s. 22 - ca. 15 %) enn i normalbefolkningen.  Jeg har selv også gjort en pilotstudie hos ungdom med AD/HD som tilsier at de opplever relativt mye stress i sin hverdag.

Det kan være flere veier fram til en psykopatisk personlighetsforstyrrelse:

En vei kan være at barnet i utgangspunktet har en type personlighetstrekk som omsorgspersonen har problemer med å håndtere. Et eksempel på dette kan være en omsorgperson som spesielt har problemer med å håndtere barn med ”medfødt impulsivitet”, men ikke nødvendigvis andre barn. Noen voksne er også slik at hvis barnet ikke i tilstrekkelig grad ”bekrefter dem” (for eksempel fordi de ikke er spesielt utadvendte), i neste omgang ”svarer” med selv å distansere seg fra sitt eget barn.

En annen vei kan være at barnet uansett blir møtt med omsorgssvikt fra fødselen av. Et eksempel på dette kan være voksne med emosjonell distanse som behandler barnet som et ”objekt” og ikke som et medmenneske. Dette kan for eksempel vise seg i form av (1) manglende initiativ til å få kontakt med sitt eget barn (for eksempel gjennom øyekontakt, fysisk kontakt, småprating, ”kos”, osv.) eller (2) ved manglende evne til å ”bekrefte” barnets identitet når barnet seg tar initiativ til kontakt, eller (3) ved manglende evne til å være oppmerksom på barnet faktiske fysiske eller psykiske behov i det daglige. Det er ikke vanskelig å forestille seg at et barns fremtid kan bli skjebnesvangert hvis det i løpet av sitt 1. leveår her ikke opplever å bli ”sett” av sin egen mor.

En slik stresset start på livet gir barnet et signal om hva slags verden barnet er kommet inn i. Barnet prøver så i neste omgang å håndtere dette stresset ved å tilegne seg et system av forsvarsmekanismer og overlevelsesstrategier, som f.eks. ved å gjøre seg ”hard”, ligge i forkant av potensielle trusler, generelt være mistenksom i møte med mennesker, fortrenge faktiske behov, utvikle et ekstremt behov for å (1) bli ”sett”, (2) være i sentrum, eller (3) bli beundret av andre mennesker (og hvis man uten videre ikke blir møtt på dette fra omgivelsene, må man selv (1) kreve oppmerksomhet, (2) lage intriger for å være i sentrum av konflikter, eller (3) spille på sjarmoffensiv), og forstår at for å overleve i verden må man ”kjempe” og kontrollere andre for å unngå å selv bli kontrollert. Her ser vi spiren til utviklingen av en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Dette kan også forklare hvorfor det er så påfallende mange likhetstrekk mellom psykopater: Det dreier seg altså ikke om genetisk arv, men om sosial arv, der de i utgangspunktet har mange av de samme erfaringene fra barndommen mht omsorgssvikt, og der en overlevelsesstrategi som innebærer et grunnleggende behov å kontrollere og "bruke" andre mennesker er en felles komponent.

I følge Roar Fosse er "medisinen" for voksne mennesker med personlighetsforstyrrelser å prøve å gi dem det de ikke fikk som barn (omsorg, trygghet, kjærlighet, osv.). Samtidig viser erfaring at det å møte personer med psykopatiske trekk med dette som regel virker mot sin hensikt, og at de snarere må møtes med grenser og formalisme. Hvordan skal det forstås? Min forklaring på dette er at slike personer ofte kommer i en særstilling fordi de pga av omsorgssvikt i forhold til helt sentrale behov i barndommen har mobilisert så mye motstrategier at de ikke lenger er tilgjengelige for det de faktisk trenger. De har kort og godt vært nødt til å ”sementere” problemene sine for å kunne overleve med sin smerte og komme seg videre i livet!

Psykopati er imidlertid ikke noe entydig fenomen. Ingen vokser opp med perfekte foreldre, og mange har i ulik grad opplevd omsorgssvikt i sin barndom, og oppfattes i voksen alder av andre som mer eller mindre ”vanskelige”. For denne gruppen ser jeg muligheter for en positiv framtid. I stedet for å øke sin egen angst ved å spørre seg selv ”har jeg en medfødt psykopati?”, noe som gir lite håp for fremtiden, blir heller fokuset på: Hva var det som sviktet i min barndom? Hva var grunnen til at mine foreldre sviktet? Var det fordi det var noe ”galt” med meg, eller skyldtes det kanskje heller begrensinger hos min mor/far? Ble de også sviktet i sin barndom? Hva kan jeg, eller andre, gjøre for å rette på dette? Osv.

Nr. 144: En psykopat!

Nr. 144:
En psykopat!

Det fremste kjennetegnet på en psykopat er at vedkommende ikke eier samvittighet … at han aldri har utviklet denne mentale instansen som muliggjør en effektiv og rasjonell og gunstig samhandling mellom individer i et samfunn. Dette i motsetning til narsissisten. Psykopater greier også stort sett bare å se de negative sidene av verden … til gjengjeld er de eksperter på nettopp dette. I psykopatens øyne er verden et farlig og ondt sted der bare den slueste og mest hensynsløse overlever og trives, og der de som har forstått verdens grunnleggende onde natur er bestemt til å herske over, og har rett til å gjøre hva de vil med resten av menneskene. De ser tvers i gjennom og avslører naive mennesker som er fulle av illusjoner og som tror at verden er grunnleggende god og at intet ondt derfor vil ramme dem … (og hvis det likevel gjør det så er det en forferdelig og unaturlig katastrofe som de ikke har fortjent, for hva galt har de gjort liksom? ) Men verden er selvfølgelig verken ond eller god, den er begge deler og ingen av dem fordi ondskap og godhet bare er menneskelige begreper oppfunnet for å kategorisere menneskelig atferd og derfor fullstendig meningsløse å vurdere verden etter. Mennesker som ikke greier å identifisere og erkjenne verdens farlige, skadelige og negative aspekter, og fortrenger og benekter eller lever i lykkelig uvisshet om disse sidene av virkeligheten er derfor et lett bytte for psykopaten.

For meg så er «Pastor» Jan Kaare Hanvold et klasse eksempel på en psykopat. Han innbiller seg selv å være en annen en den han egentlig er. Han er et rått maktmenneske som lever på andres bekostning og velvilje. Men innbiller seg selv og andre at han «tjener» Gud. Lengre bort fra sannhetten går det ikke an å komme?!

Jan Kaare Hanvold er en falsk profet, psykopat og lever som en horkarl etter Guds ord

Psykopaten har nemlig kastet av seg de fleste av sine illusjoner, alle utenom en; som til gjengjeld er den største illusjonen av alle, nemlig den grandiose forestillingen om seg selv som et helt spesielt menneske. Men er vi ikke alle spesielle da, vil noen innvende. Er ikke dermed psykopaten også spesiell? Jo selvfølgelig er psykopaten spesiell, selvfølgelig er vi alle spesielle og unike, eller har ihvertfall potensiale til å bli det, og dette fornemmer forsåvidt også psykopaten, men hans fatale feil er at han forveksler ideen om at vi alle er spesielle med at bare han er spesiell, og derfor mer verdt enn andre. Liksom grisene i George Orwells Animal Farm som var mer like enn de andre dyrene og derfor med den største selvfølgelighet tildelte seg selv særlige rettigheter og goder, er psykopaten mer spesiell og derfor mer verdt enn andre og fortjener således å bli behandlet annerledes og ikke være bundet av de samme regler og lover som andre. Psykopaten står nemlig over loven. Loven gjelder ikke for ham, for loven er laget for alminnelige mennesker, men han er jo spesiell og slett ikke alminnelig og er derfor ikke moralsk bundet av noen lover. Mange psykopater utvikler således en kriminell livsanskuelse og ideologi, og blir forbrytere. De ser bare med forakt på alminnelige mennesker som er dumme nok til å underkaste seg loven, selv har de frigjort seg fra alle slike hindringer som i deres øyne er laget av samfunnets herskere kun for å kontrollere dets undersåtter. Psykopaten har nemlig en stor trang til å være sin egen herre, til å ikke bli bestemt over av andre, og frykter og forakter derfor alle autoriteter.

På grunn av sin forakt for lover og regler og innbitte uvilje mot å la seg regulere av disse er psykopaten faktisk derfor friere på visse områder enn vanlige mennesker. Det er færre sosiale og indre moralske sperrer som hindrer ham i hans livsutfoldelse, og psykopaten lever derfor ofte et mer spennende liv enn gjennomsnittsmennesket. Og fordi psykopaten vet dette er vi andre mer eller mindre verdiløse i hans øyne, verdiløse pga. vår kjedelige alminnelighet, dumhet, uvitenhet og naivitet eller fordi vi ikke er til nytte for noen eller bare er i veien for psykopaten og hans ofte fantastiske planer eller de av samfunnets institusjoner og politiske ideologier som han bekjenner seg til.

Og her kommer det som skiller psykopaten aller mest fra andre mennesker; han er villig til å ofre andre mennesker for seg selv. Dette er det aller viktigste og alvorligste kjennetegnet som skiller psykopaten fra andre mennesker. Fordi han anser seg selv som mer verdt og dermed utstyrt med ekstraordinære rettigheter, men sjelden eller aldri plikter,  bruker han gjerne mennesker som redskaper for seg selv eller for en høyere ide, og har få eller ingen skrupler med å drepe eller rydde folk av veien på andre måter for å oppnå sine mål. I psykopaters øyne helliger hensikten ethvert middel, også om det inkluderer folkemord eller utryddelse av hele samfunnsklasser med drap på millioner av mennesker, slik Hitler og Stalin og Pol Pot var arkitekter for.

Mange psykopater bekjenner seg til magiske og overnaturlige forestillinger om verden. Disse forestillingene næres av psykopatens behov for drama og spenning og å oppfatte verden som et farlig og irrasjonelt og uforklarlig sted som styres av magiske makter, en verden der realitet ofte er illusjon, og illusjon er realitet. Mange religiøse predikanter og  ledere og tillitsvalgte innenfor sekter og kirkesamfunn er klare psykopater. Disse har ofte stor makt over sine disipler og undersåtter og utnytter dette til å kontrollere dem og manipulere dem til å gi seg sex og penger og andre goder. Noen av disse sektlederne isolerer seg og sine sektmedlemmer fra omverdenen og erklærer seg som guddommelige, og erklærer resten av verden som fordømt av Gud.

Fordi psykopaten lever et mer spennende og dramatisk liv og oftere er villig til å ta risikoer opplever han mer enn et gjennomsnittsmenneske. Dette gir ham livserfaring og selvtillit og selvsikkerhet, en selvsikkerhet som ofte gir seg utslag i form av utstråling. Et menneske som er sikker på seg selv utstråler selvtillit og indre styrke. Og psykopaten er jo ofte full av nettopp selvtillit pga. sitt oppblåste selvbilde, og utvikler seg derfor gjerne til et menneske med sjarm og utstråling. Sin selvsikkerhet og utstråling bruker psykopaten til å dupere og manipulere mennesker gjennom sin sjarm og overtalelsesevner, og ofte er psykopaten beundret og omsvermet av andre mennesker som skulle ønske de hadde psykopatens sosiale intelligens og mentale egenskaper. Psykopaten kan virke ekstremt sjarmerende og sympatisk grunnet sin evne til å skape seg selv i sitt eget bilde. Dersom han ønsker å gjøre inntrykk på folk ved å virke vennlig og sympatisk og morsom og sjarmerende, har han større evne enn andre mennesker til å gjøre dette pga. sin lenge opptrente og høyt utviklede evne til å forstille seg. Mange psykopater er nemlig meget gode skuespillere. Det har de blitt tvunget til helt fra barndommen, for å kunne overleve i et undertrykkende og psykisk helseskadelig miljø der deres egentlige følelser og hensikter hele tiden måtte skjules.

Siden psykopaten har så høye tanker om seg selv finner han det naturlig at han bestemmer over andre. Psykopater flest elsker makt! Han søker seg derfor selvfølgelig til stillinger som gir ham makt, yrker som militær, politi, lærer, dommer, politiker, byråkrat og andre stillinger som gir autoritet og mulighet for å utøve makt over andre. Politiske partier og andre organisasjoner som har stor innflytelse i samfunnet er meget forlokkende beitemarker for psykopater. Der trives de særdeles godt, ikke bare fordi de liker makten, men også kampen om makten virker pirrende og motiverende på dem. De finner selve kampen mot andre mennesker ytterst stimulerende. Mange store poliytikere som ennå i dag holdes høyt i ære var sannsynligvis psykopater. John F. Kennedy var etter alt å dømme psykopat. Han vokste opp under en tyrannisk og kriminell far som passer enhver beskrivelse på en psykopat, og utviklet seg til speednarkoman selv. Churchill var også narkoman og antakelig psykopat. Og Gandhi, som forsømte sine barn til fordel for sin politiske karriere. En av hans sønner ble narkoman og prostituert, og ifølge myten sov Gandhi hver natt naken sammen med to unge vakre og like nakne kvinner, angivelig for å teste sin eget sølibatløfte.

Gjennom å ydmyke og vinne over andre føler psykopatene tilfredsstillelse fordi de gjennom sine seire får bekreftet at de er bedre og sterkere og smartere mennesker enn sine motstandere. Og makten misbruker psykopaten ofte til egen fordel og til å undertrykke og gjøre livet vanskelig for andre som enten innbilt eller i virkeligheten står i veien for ham. En høy posisjon gir ham også muligheter til bekreftelse gjennom beundring og respekt. Hans urealistiske og grandiose selvbilde forlanger nemlig konstant bekreftelse fra andre mennesker gjennom underkastelse eller uttrykk for beundring, frykt, respekt og aktelse, som psykopaten elsker og livnærer seg på. Psykopaten drømmer derfor ofte om å bli kjendis. Spiller ingen rolle hvilken type kjendis, bare han blir beundret og oppvartet av andre. Alt som er i vinden akkurat i øyeblikket vil psykopaten søke seg til. I vår tid er alle slags kunstnere populære, forfattere, malere, musikere, komikere, og underholdningsartister generelt. Om han ikke har noen kunstneriske og kreative evner, bruker han sin sosiale intelligens og evne til å smigre og smiske og manipulere sine medmennesker til å manøvrere seg selv inn i posisjoner der han er sikret å bli beundret og omtalt og få spesialbehandling.

Underholdningsindustrien er som skapt for psykopater med overdrevet ego. De liker å være på TV og i media ellers, overalt der det er en sjanse for publisitet og oppmerksomhet. Siden psykopater er grunne mennesker og derfor har tilegnet seg stor ekspertise på overfladisk smalltalk som ikke fordrer annet enn vanlige og banale kunnskaper om livet og verden passer de særdeles godt som programledere i TV-shows med gjester og lett underholdning på et heller banalt og småborgerlig nivå. I slike sammenhenger briljerer psykopaten ofte med sine kunnskaper, som imidlertid som oftest bare er overfladisk overskriftskunnskap  og selvfølgeligheter innpakket i en form som gir inntrykk av dyp livsvisdom. Psykopaten er også en mester til å plagiere og stjele fra andre og presentere dette som hentet fra eget bryst. I slike overfladiske og uforpliktende sammenhenger kommer også psykopatens sosiale egenskaper til sin fulle rett, og der kan han fremvise de eneste emosjonene han har utenom hat og sinne og misunnelse og bitterhet på skjebnen og andre følelser som han ikke kan avdekke uten å avsløre hvem han virkelig er… nemlig føleri og sentimentalitet.

Psykopater er ofte meget sentimentale. De regner derfor seg selv som følsomme mennesker, og blir gjerne oppfattet slik av andre også. Men sentimentalitet er en pseudofølelse, det er en erstatning for virkelige følelser og har sitt virkelige opphav i selvmedlidenheten. Sentimentalitet er sublimert selvmedlidenhet som blir transponert på objekter eller personer utenfor psykopaten selv. Dette er psykopatens eneste ekte mulighet til å komme på en slags sjelelig bølgelengde med sine medmennesker. Dessverre er sentimentaliteten bare en falsk følelse, som fordekker og fortrenger de virkelige følelser som burde vært der i stedet for. Men fordi mange mennesker ikke forstår sentimentalitetens egentlige natur blir denne ofte godtatt som bevis på psykopatens medmenneskelighet og evne til empati. Mange tror nemlig at psykopaten har stor evne til empati. De forveksler empati, altså evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon på blant annet det følelsesmessige plan, med psykopatens nifse evne til med ett eneste øyekast å oppdage andre menneskers svakheter og dårlige egenskaper. Denne evnen har han øvd opp gjennom årelang trening i å studere sine motstandere og kartlegge deres psyke, og psykopaten blir derfor ofte mistatt for å være en stor menneskekjenner.

Sin evne til å gjenkjenne dårlige sider ved andre bruker han ofte til å erklære andre for psykopater. Psykopater elsker å dukke og kritisere, stigmatisere og demonisere andre og fremstille dem som onde mennesker. Og de er eksperter på å framstå som ofre! Ofte hevder de at de selv har vært utsatt for en psykopat, som har brutt dem ned og ødelagt deres liv. Alt er snudd på hodet i psykopatens forestillingsverden, og han er ofte en mester til å manipulere sine omgivelser slik at disse vender seg mot hans offer og støtter psykopaten. Mange psykopater lykkes i å lure uerfarne psykologer og andre terapeuter og gjøre disse til redskaper for seg selv.

Andre psykopater har passert det stadium der det er plass for sentimentalitet eller trang til å fremstille seg selv som ofre. Ofre er jo svake mennesker og slike mennesker foraktes av denne typen psykopater. Selvmedlidenhets-og offerforestillingene er byttet ut med kynisme og hardkokthet og vilje og lyst til å skade eller drepe andre mennesker, altså sadisme. Noen psykopater finner stor tilfredsstillelse i å være onde på denne måten, ved å tilføre andre mennesker lidelse.

Hele sitt liv og alle sine ressurser og energi dedikerer psykopaten til å puste liv inn i sitt oppblåste ego. Meningen med hans liv er promoteringen av ham selv, og han lever sitt liv som på en scene, der han spiller et utall av roller. Og alltid forsøker han å tilrane seg hovedrollen. Særlig ressurssterke og intelligente psykopater søker seg derfor gjerne til institusjoner der de kan få anvendelse for sine skuespillerkunster, som teateret eller filmindustrien eller TV-selskaper som driver med serieproduksjon for fjernsyn. Der er det store sjanser både for at han kan få bruke sine høyt utviklede skuespillerevner til inntekts erhvervelse og samtidig få applaus og respekt for dette betenkelige aspektet av sin personlighet. Det er en win-win situasjon for psykopaten som ofte både er en ros-og oppmerksomhetsjunkie, fullstendig avhengig av å få sitt på en gang både lave og oppblåste selvbilde bekreftet og styrket.

Selv tenderer han til å forakte dem som roser og beundrer ham, fordi han både på et bevisst og ubevisst plan vet at deres beundring kommer fra deres feilaktige inntrykk av ham, et inntrykk han selv kontinuerlig sørger for å fore omgivelsene med. Han lurer alle. Og fordi han slipper unna med det, betrakter han alle andre som idioter. Og han vet at i det øyeblikk han blir avslørt og hans sanne og egentlige natur åpenbares for alle og enhver, vil deres aktelse for ham forsvinne som dogg for solen, og han vil i stedet bli møtt med forakt og latterliggjøring og utstøtelse fra omgivelsene. Derfor lar han aldri noen komme inn på seg og avslører aldri sine innerste tanker for noen, men lever i evig skjul og kamp for å skape et annet inntrykk av seg selv enn det sanne og virkelige for omverdenen. Psykopaten er både en løgner overfor andre og en livsløgner de luxe overfor seg selv, fordi han etterhvert begynner å tro på sine egne usannheter. Hans bedrag overfor omverdenen blir jo tatt for god fisk, og etterhvert lærer han å tro på sine egne løgner og på at han virkelig er et slikt fantastisk menneske som han selv og mange andre innbiller seg. Slik fanges han i et nett av løgner og selvbedrag. Når så psykopatens storhetsforestillinger om seg selv fører til at han søker stillinger han ikke er kvalifisert for, kolliderer omverdenens forventninger og krav med psykopatens innbilske tro på egne evner og han kommer således til kort. Da brister det falske realitetsbildet og han kan i slike situasjoner reagere irrasjonelt og aggressivt og voldelig. Da er han i stand til å ta liv, både andres og sitt eget. Psykopaten havner relativt ofte i slike livskriser fordi hans forestillinger om seg selv og verden ikke harmonerer med virkeligheten, og før eller senere kommer som regel sannheten fram. Skuespillet der et svakt menneske hele tiden spiller et sterkt menneske er på sikt utmattende, især fordi psykopaten sjelden eller aldri får mettet sin sjel på sanne og sunne og virkelige verdier, og derfor lever som i en sjelelig ørken der det finnes lite og ingenting å ernære seg på, og psykopaten føler derfor ofte lede og misnøye og at det er noe grunnleggende og viktig som mangler i hans liv, noe han ikke greier å sette fingeren på, men som er en stadig kilde til utilfredshet og depresjon og ulykkelighetsfølelse. Slike følelser er signaler fra sjelen om at noe er galt og at mennesket må søke å forbedre sin tilstand ved å forandre miljø eller finne nye interesser eller gjøre andre tiltak for å komme ut av den negative situasjonen, men disse signalene går mer eller mindre uoppfattet og uforstått fullstendig over hodet på psykopaten, som  pga. sitt spaltede sjelsliv ikke tillater ham å ha kontakt med sine virkelige følelser.

Psykopaten er nemlig spaltet. Spaltet mellom de overfladiske følelser og selvtilfredse oppfatninger han har om seg selv som et usedvanlig vellykket menneske, og hans dypereliggende sjelelige tilstand, der han bare føler sinne, deretter angst og på det eller dypeste planet av sin sjel en stor og grunnleggende sorg over det livet han lever. Dette er følelser han ikke er i stand til å kjenne på og derfor bare fornekter, men de ligger likevel som en stadig påminnelse om hvordan han kaster bort sitt liv, og gir ham aldri virkelig fred. Skulle han ta disse følelsene og alt det de innebar over seg i all sin fylde og bredde ville han øyeblikkelig måtte forkaste de fleste verdier i sitt liv og erstatte dem med nye. Og det kan han ikke. Nye verdier og et nytt syn på verden er noe som må bygges opp over tid, de kommer ikke sigende av seg selv på en fjøl men må innhentes bit for bit av menneskene selv. Hvis han plutselig forkastet alt ville han derfor være som et barn igjen, og like sårbar og forsvarsløs som da han var liten. Så dette er vanligvis ikke mulig.

Også  pga. sitt overdrevent høye selvbilde nekter han å ta disse følelsene og erkjennelsene inn over seg. Han er jo så vellykket, både i egne og andres øyne, så hvordan kan han være deprimert og utilfreds med sitt liv? Det må være andre som har skylden, sannsynligvis hans kone eller familie, som ikke er bra nok for ham. Så han skaffer seg yngre elskerinner eller skiller seg eller skifter på andre måter ut grunnleggende elementer i sitt liv. Eller han drukner seg i alkohol eller andre rusmidler. Mange psykopater misbruker alkohol, da dette rusmiddelet har så mange forlokkende og stimulerende egenskaper som skapt for nettopp denne mennesketypen. Istedet for å prøve å forandre seg selv og gjøre andre valg i livet enn de som har ført psykopaten inn i en situasjon der han møtte veggen, faller det langt lettere for ham å bruke alkoholen til å gjemme seg unna virkeligheten og flykte inn i rusen på. Han vil heller forandre hele verden enn å forandre seg selv. For selv er han jo ufeilbarlig, liksom superpsykopaten Hitler var selv i det sannhetens øyeblikk da Det tredje rike styrtet sammen i ruiner rundt ham. Da var det ikke hans eget ansvar at krigen var tapt, men tyskernes skyld, de hadde ikke vist seg verdig ham, Den store Fører som var utsendt av Forsynet selv, og han beordret derfor at hele Tyskland skulle ødelegges før kapitulasjonen. Han ville heller legge hele Tyskland og Europa øde enn å innrømme at han tok feil, og om han hadde kunnet ville han nok ødelagt hele verden og utryddet alle mennesker som hevn for sitt tapte livsverk og fordi resten av menneskeheten ikke var ham verdig.

I stedet for ekte og sunne følelser basert på livsglede ernærer psykopaten seg på respekt og beundring fra andre. Beundring fra andre mennesker er et slags surrogat for ekte livsglede, det er noe psykopaten er helt avhengig av i mangel av ekte livsverdier, og med beundringen følger energi som trigger psykopatens selvfølelse og får ham til å føle seg vel. Derfor blir mange kjendiser med en psykopatisk personlighet attention junkies. De blir helt avhengige av å få seg selv bekreftet gjennom omverdenens oppmerksomhet. Dette fenomenet bunner selvsagt i psykopatens underbevisste forståelse av hvor mislykket han egentlig er som person … dersom andre beundrer ham er dette for psykopaten en bekreftelse på at han er vellykket likevel og ikke har behov for å forandre seg eller tilegne seg nye verdier i livet. Det er en slags forsikring om at han ikke bare er OK, men mye bedre enn andre vanlige mennesker. Psykopaten speiler seg derfor på en måte i andre mennesker… liksom Narcissus som speilet seg i vannflaten og ble forelsket i seg selv speiler psykopaten seg i andres bilde av ham som de bibringer ham gjennom sin bekreftelse og som psykopaten også er forelsket i … og uten respons og bekreftelse i form av beundring og respekt er han således ingenting.

Derfor liker han seg ikke alene, han føler seg bokstavelig talt fremmed i sitt eget selskap, dette fordi han er så grunnleggende fremmed for seg selv. Når han er alene risikerer han å møte sitt egentlige jeg, som bobler opp fra underbevisstheten når psykopaten ikke har noe å beskjeftige seg med. Og hans egentlige jeg er jo ikke det gylne speilbildet av seg selv som andre mennesker holder opp for ham, men et totalt vrengebilde av dette falske speilbildet … et vrengebilde som derfor er sant. Derfor vil en psykopat som finner seg selv alene alltid bli meget rastløs og urolig, inntil han finner noe å vende oppmerksomheten mot, noe som tar bort den murrende uroen fra hans indre sjelsliv og samvittighet.

Men selv om psykopaten ikke makter å gjennomskue seg selv, er han ekspert på å oppdage svake eller dårlige sider hos andre mennesker, og denne evnen misbruker han til å kritisere og desavuere andre og angripe og bryte ned deres selvtillit og følelse av egenverd. Psykopaten er derfor farlig for naive mennesker som tror godt om alle, og for mennesker med lavt selvbilde, som nevrotiske mennesker gjerne har. Og ofte søker psykopaten seg nettopp til slike mennesker, fordi de er lette å få makt over.

Men hvorfor er psykopaten en slik ekspert på å oppdage negative egenskaper hos andre? Vel … noen er kanskje rett og slett født psykopater, men for de menneskenes vedkommende som er blitt gjort til psykopater av miljøet kommer deres store spesielle evner til å analysere andre av at de i så lang tid har levd i mer eller mindre konstant krig med mennesker som har undertrykket dem og begått overgrep mot dem, og de har derfor blitt nødt til å studere sine overgripere og avdekke deres svake sider, slik at det ble lettere for dem å forsvare seg mot disse eller andre mennesker som søkte å undertrykke dem.

Psykopaten er også mentalt avskjermet fra å se de gode sidene hos folk. Vennlighet og generøsitet f.eks. avskriver han gjerne som svakhet av folk som vil kjøpe seg venner, og dumhet fordi folk ikke forstår at de bare blir utnyttet. Han har aldri lært å utvikle de sidene av sin sjel som kunne gjort ham i stand til å kommunisere med andre mennesker på et avslappet, trøstefull og likeverdig plan. Dette fordi han ikke stoler på noen og lever i konstant indre dekning og angst for å bli gjort overgrep mot. Hele sin energi og oppmerksomhet har han derfor brukt på å lære seg å oppdage de negative aspektene av andre menneskers personlighet, på å avsløre deres hemmelige planer og baktanker, som han innbiller seg at alle mennesker har. Han tror alle har skjulte motiver som ikke tåler dagens lys, akkurat som han selv. Og når han treffer andre psykopater eller mennesker som vitterlig har slike baktanker, får han sin kyniske livsoppfatning bekreftet. Og tror dermed at han selv er en stor menneskekjenner, og de fleste andre er idioter.

I tillegg fores denne overbevisningen av det faktum at mange psykopater vitterlig har en intelligens over gjennomsnittet. Denne kvaliteten er imidlertid på mange måter psykopatens verste fiende, fordi den hindrer ham i å innse at han på de fleste andre områder er ganske ordinær, og at han på det følelsesmessige og moralske område attpåtil er uutviklet som et lite barn. Uttrykket mangelfullt utviklede sjelsevner burde erstattes med mangelfullt utviklede moralevner for psykopaters vedkommende. Moralsk intelligens må som all annen intelligens stimuleres og oppmuntres for at den skal kunne utvikle seg, og denne stimuleringen har psykopaten sjelden eller aldri blitt eksponert for. Psykopaten er derfor moralsk dum … han forstår rett og slett ikke i mange tilfeller at han gjør noe galt. Han vet nok at en handling i seg selv er ulovlig og møtes med straff, men forstår ikke den moralske essensen i handlingen som forbyr at han kan utføre den. Denne manglende forståelsen har sin årsak i både lav moralsk intelligens og manglende evne til empati, til å sette seg inn i sine ofres følelsesliv. Og grunnen til at han ikke makter å sette seg inn i andre menneskers følelsesliv er at han ikke har et lignende følelsesliv selv. Psykopaten er nemlig følelsesmessig avstumpet, han er en slags emosjonell autist med bare en kanal åpen mot verden; han klarer bare å erfare negative følelser som sinne og hat og og misunnelse og bitterhet, eller føleri og sentimentalitet. Følelser som samhørighet, livsglede, takknemlighet, kjærlighet og andre positive følelser er fremmede for psykopaten og derfor ikke-eksisterende for ham og noe som han ser på med den største mistenksomhet og forakt og frykt. Frykt fordi disse følelsene representerer en fare for ham selv, i og med at de er ukjente for ham og han ikke har noen kontroll over dem eller de menneskene som eier dem. Derfor lever mennesker i diktaturer styrt av psykopater alltid i en blanding av frykt og kjedsomhet. Alt som skaper ekte livsglede er undertrykket i slike land. Alt det som lederen selv ikke er i stand til å forstå og oppleve vil han nemlig forby. Livsglade mennesker er frie mennesker og naturlig opptatt av at andre skal ha det like godt og være like frie som dem selv. Og jeg tror også det er motsatt; de som er onde vil at andre skal ha det like ondt som dem. Gode mennesker vil derfor gjøre motstand mot alt som undertrykker livsgleden. Av denne årsak må alt som stimulerer livsgleden forbys eller undertrykkes av styresmaktene. Livsgleden og dens følgesbror friheten er jo den største trusel mot enhver diktator og må med alle midler fjernes. Derfor var livet så grått og gledesløst i Sovjetunionen og de andre kommunistdiktaturene i Øst-Europa.

Som jeg allerede har vært litt inne på har psykopaten i tillegg til sin mangelfullt utviklede moralske intelligens en like alvorlig mangel som hindrer ham i å se alle aspektene av verden, og derfor kunne forstå og nyte livet i sin helhet. Han greier nemlig bare å se det onde i menneskene og verden, det gode unnslipper simpelthen hans bevissthet. Med det gode og det onde mener jeg det slik som disse begrepene oppfattes av alminnelige folk; der det gode er noe som er til fordel for menneskene, og det onde noe som er skadelig. Så kan man diskutere i det vide og brede om hva som er skadelig og hva som er fordelaktig, men det akter jeg av plasshensyn ikke å gå nærmere inn på her og nå. Riktignok kan en psykopat ha tilegnet seg teoretiske kunnskaper om disse positive aspektene gjennom f.eks. studier i psykologi eller filosofi eller andre fag, men han har selv ingen førstehånds kjennskap til disse gjennom egne erfaringer, og må derfor gjette seg til andre menneskers egentlige emosjoner når de viser følelser han ikke kjenner fra seg selv. For å kunne se det gode i menneskene behøver man indre trygghet, trygghet og visshet for at andre ikke vil angripe deg dersom du åpner deg for andre menneskers personlighet og måte å være på. Men ikke tryggheten bak en skanse, som psykopaten gjemmer seg bak, men tryggheten i seg selv og på seg selv, i vissheten om at man er sterk nok og tåler å bli såret og tråkket på om det skulle vise seg at den man åpner seg for har mindreverdige hensikter.

For ved å åpne seg tar man en risiko. Man risikerer å bli såret og krenket og skadet. Ved å være ærlig og utlevere seg selv til andre, ved å vise dem hva du består av og hva du tenker og føler og synes og mener innerst inne, tar man en sjanse. Man må stole på sine nære medmennesker og at de ikke vil deg noe vondt eller har negative hensikter med det de sier og gjør, og stole på at man er sterk nok til å takle det om noen angriper deg.. Og det kan ikke psykopaten. Han er ikke sterk nok i sitt indre til å tåle å bli følelsesmessig forulempet av mennesker som står ham nær, det tåler hans allerede lave selvbilde ikke … det egentlige selvbildet, det som han hele tiden forsøker å gjemme unna og erstatte med et påtatt høyt selvbilde kunstig skapt av ham selv, og hvis kamp for å holde vedlike koster så mange ressurser at mer eller mindre hele hans liv brukes på denne kampen. Psykopaten stoler ikke på noen i hele verden. Og dette skyldes at han har blitt angrepet og mer eller mindre systematisk blitt dårlig behandlet og forsøkt brutt ned av andre psykopater eller slette mennesker i barndommen. Han har tidlig lært at han ikke kunne stole på sine omgivelser, og har deretter overført denne lærdommen til å gjelde resten av verden også. Psykopaten opplever derfor verden som en evig kampsone, der bare de beste og sterkeste vinner. Og innholdet i disse erfaringene har psykopaten så transformert til en egen personlig ideologi og livssyn, som sier at bare de beste og sterkeste FORTJENER å vinne og overleve, og han ser med forakt på alt og alle som er svake, alle som er annerledes og ikke greier å hevde seg. Dem er det riktig å bare lure og utnytte, og om nødvendig utrydde.

Men psykopaten har til tross for sin egen overbevisning om egen overlegenhet og styrke enda en fatal mangel, beslektet med umuligheten av å erkjenne verdens gode aspekter: Han greier heller ikke å se og akseptere verden som den ER … som bare ganske enkelt tilstedeværende, som tilstrekkelig eksisterende i seg selv. Han greier ikke erkjenne dette helt grunnleggende aspektet av verden pga. sin overfladiskhet og stadige trang til nye stimuli og tilfredstillelse. Verden er rett og slett ikke god nok for ham. Psykopaten kjeder seg derfor lett og trenger stadig nye inputs og impulser. Dette gjør ham ute av stand til å finne ro og erkjenne verdien i det han til enhver tid ser rundt seg. Derfor har mange psykopater en slik trang til å ville forandre alt, til å ville gjøre verden bedre, til å skape verden og andre mennesker i sitt eget bilde, som en annen Gud. Verdensforbedrerne Lenin og Stalin var opplagt psykopater.
 
Andre psykopater bryr seg ikke om å forandre omgivelsene. De innser at verden aldri kan gjøres grunnleggende annerledes ved deres egen innsats og konsentrerer seg derfor bare om å suge til seg og skaffe seg selv så mange fordeler og goder som mulig, og er villig til å bruke hvilke formål de enn finner formålstjenlig til dette.

Fines det så ingen gode sider ved psykopaten? Jo det finnes selvsagt noen. Som tidligere nevnt er psykopaten mer fri og uavhengig fra samfunnets normer, også de som virker undertrykkende på menneskets utvikling. Ingen samfunn er perfekte, ingen har bare positive lover og normer. Psykopaten er også pga. sin umodenhet og konstante utilfredshet ofte et mer søkende menneske, åpen for nye stimuli og impulser. Derfor oppdager psykopaten ofte nye verdier og signaler i samfunnet tidligere enn andre, og vet å utnytte disse. Men sin frihet betaler psykopaten med ensomhet. Ingen mennesker er mer ensomme og alene enn psykopaten.

Det er synd i psykopaten, fordi han lever hele sitt liv uten å lære verken seg selv, andre mennesker eller livet og verden å kjenne. Han går gjennom livet følelsesmessig isolert fra alt og alle, som en zombie som har programmert seg selv til å være den han er og reagere ut fra visse mønstre i det han oppfatter av utenverdenens påvirkninger på ham. Hans følelsesliv består av sublimert sinne som han har foret fra følelsen av innbilte eller reelle krenkelser og overgrep begått mot ham selv, og disse krenkelsene bruker han så som unnskyldning og påskudd for selv å begå overgrep mot andre. Noen ganger går dette sinnet over i et kontinuerlig hat som sperrer for alle andre følelser og som medfører at psykopaten gjør seg skyldig i de mest forkastelige handlinger. Disse handlingene, som er grove krenkelser av andre mennesker, fører til omfattende bevegelser i dypet av hans sjel, og hans slumrende samvittighet prøver stadig å sende signaler til ham om at det han gjør er skadelig både for andre og for ham selv, men i arbeidet med å undertrykke disse signalene gjør psykopaten seg selv stadig mer hardkokt og ufølsom. Og i de aller verste tilfellene utvikler psykopaten seg til et menneske som finner nytelse i å påføre andre smerte og angst og andre lidelser, og han blir kanskje seriemorder. Hans følelsesliv er nå så pervertert at han finner sterk lyst i å drepe, og noen av dem får til og med orgasme når de torturerer og dreper sine ofre. Disse psykopatene har tråkket over alle menneskelige og umenneskelige grenser og hengitt seg til ondskapen. De finner en slags pervers tilfredshet i å være onde.

Men selv om det er sørgelig at et menneske forspiller sitt liv på denne måten og misser ut på så mye i livet bør man aldri tilkjennegi at man synes synd i en psykopat. Han vil da sannsynligvis med en gang forsøke å utnytte dette ved å manipulere deg til å gi ham ting, bruke deg som redskap til å oppnå noe eller bistå ham på forskjellige andre måter. Eller han vil reagere med raseri fordi hans ego er blitt krenket i og med at du føler medlidenhet med ham, og vil deretter betrakte deg som en personlig fiende. Og som fiende av en psykopat har man sjelden noe godt i vente.

Hvordan må en psykopat møtes? Med fasthet og grenser, og øyeblikkelige sanksjoner dersom grensene brytes. Psykopaten forstår bare ett språk, og det er maktens. Han forakter vennlighet og snillhet, som han betrakter som svakhet og dumhet, og vil forsøke å utnytte mennesker som møter ham på en slik måte. Det går heller ikke an å møte ham med overdreven motreaksjon eller straff, da dette bare vil avle mer hat og bitterhet og aggresjon og hevnlyst i ham. En passe blanding av vennlig fasthet og avstandtagen når det er nødvendig er den beste måten å deale med psykopater på, dersom man ikke har mulighet for å holde seg helt unna dem.



Hva kan gjøres for å hjelpe psykopaten? Ingenting kan vanligvis gjøres, fordi psykopaten bare vil le hånlig av selve tanken på at det noe galt med ham, men dersom en terapeut eller et annet psykologisk kyndig og klokt menneske slumper til å komme i kontakt med en psykopat nettopp idet denne kastes ut i en livskrise, finnes det en mulighet for at psykopaten kan forandre seg gjennom forsiktig veiledning og hjelp til å innse de destruktive mønstrene i sin atferd og tankegang. Bare i en dyp eksistensiell krise er psykopaten mottakelig for å revidere sine oppfatninger om verden og seg selv.

Psykopaten er i videste forstand bare et produkt av naturen og omgivelsene. Det er en av menneskets naturlige overlevelsesstrategier som gjør et menneske til en psykopat. Sjelen er sårbar for krenkelser, og når et menneske til stadighet opplever å få sitt sjelsliv krenket og invadert av andre mennesker med skadelige hensikter, reagerer dette mennesket med å beskytte seg selv ved å trekke seg unna og gjemme eller undertrykke sine følelser overfor overgriperen og miljøet ellers. På denne måten overlever mennesket, men med et skadet og hemmet følelsesliv som det aldri makter å utvikle på en normal og sunn måte. Det er likevel bedre å leve slik enn slett ikke å leve. Psykopaten er derfor uskyldig i at han er blitt som han er blitt, men ikke uskyldig i sine gjerninger, selv om han ikke forstår alvoret i dem. Han greier nemlig å forstå at en handling er strafferettslig kriminell og at andre lider under den, selv om han ikke forstår innholdet og alvoret i disse lidelsene. Han begriper bare ikke at han ikke skal få kunne gjøre som han vil. I hans øyne er det jo de sterkeste som hersker og har laget lovene for å styre over de svake og dumme, og attpåtil har greid å overbevise dem om at det er til deres eget beste, og siden verden derfor er innrettet slik at de sterkeste kan ta seg til rette overfor de svake, og siden han selv er sterk, eller innbiller seg at han er det … kan han gjøre hva han selv ønsker, så lenge han bare kommer unna med det.

Bare under en dyp personlig krise kan psykopaten hjelpes til å se hvilke opplevelser og traumer i barndommen som har gjort ham til det han er, og få innsikt til å forstå at han faktisk er uskyldig i det som skjedde med ham dengang. Og at han i utgangspunktet ikke er noe dårligere enn andre mennesker, at ethvert normalt menneske ville utviklet seg likedan under de samme betingelser, og at det i stor grad er tilfeldigheter i livet som avgjør om en person utvikler seg til å bli psykopat, og en annen utvikler seg til å bli helgen. Han må forstå at han ikke har hatt noe valg annet enn å beskytte seg gjennom tilbaketrekning. Fordi han innerst inne er så svak ville han være et lett bytte for andre psykopater eller hensynsløse mennesker dersom han blottet sitt indre selv. Først idet han gjennom en krise og kanskje ved en samtidig eksponering fra en terapeuts innsyn i hans sjel og psyke kan han våge å se sannheten om seg selv og innrømme sine svakheter. Gjennom en renselses- og helbredelsesprosess der han gjennomgår sitt liv kan han deretter vokse seg sterk nok til å forstå hva som har skjedd med ham og hvorfor han er blitt slik som han er. Han må se at han i siste instans selv er et offer, og hjelpes til å innse og godta at livet ikke er rettferdig, at vi kan rammes av de verste ulykker som kan ødelegge oss fullstendig, og at det er vårt lodd som mennesker å leve under slike vilkår. Vi lever i en verden der alt mulig forferdelig kan skje med oss … og alt mulig vidunderlig. Bare under slike betingelser er det mulig å være fri.

Han må deretter tilgi de menneskene som har gjort overgrep mot ham. Han må også tilgi Gud og Forsynet for de vanskeligheter han har hatt i livet, dersom han klandrer slike utenforstående krefter for sin skjebne. Og det er også nødvendig at psykopaten gjennomgår hele sitt liv og hovedelementene i det han har opplevd for å analysere og avdekke det mønster av handlinger og tankesett som har medført at han har levd sitt liv i løgn og selvbedrag og skuespill overfor omverdenen. Og ikke minst er det avgjørende at han får hjelp til å forstå at han har begått overgrep mot andre. Og be om tilgivelse fra sine ofre … og dersom det er praktisk mulig og ønskelig  må han gjøre godt igjen det han har gjort mot andre mennesker, eller i hvert fall gi dem en symbolsk gest som uttrykk for sin beklagelse. Dette for å rense seg selv for all skyld. Det er ikke sikkert det er mulig for en psykopat å rette opp den skaden han har gjort. En morder kan aldri vekke til live sitt offer. Men ved å uttrykke fra dypet av sin sjel beklagelse for den handlingen han har begått renser han seg samtidig for all skyld.

Men hvordan kan psykopaten befri seg fra denne skylden, når offeret jo har mistet det mest verdifulle han hadde, nemlig sitt liv? Befrielsesprosessen foregår på et høyere, på et universelt åndelig plan. Som mennesker og dermed sjeler i universet er både offer og overgriper deler av samme ånd, av universets ånd. Og ved å be om tilgivelse og uttrykke beklagelse henvender overgriperen seg til universet, som vi alle er en del av. Også det avdøde offerets sjel er nå en del av det åndelige univers og mottar beklagelsen fra morderen. Det er noe lignende de kristne snakker om når de sier at Jesus døde på korset for menneskenes synder, at Gud på denne måten tok alle menneskenes synder på seg. Gjennom sin beklagelse befrir morderen seg fra sin byrde og Universets ånd har nå tatt morderens skyld på seg og forvitret den bort i intet. Man kan si at universets ånd i siste instans uansett har alt ansvar for alt som har hendt og alt som vil hende i og med at vi alle er produkter av universets ånd. Men kun ved å innrømme sin egen skyld er det mulig for en synder å avlaste seg selv for alle synder som tynger ned hans sjel.

Vi har nemlig alle egenskyld og ansvar for det vi gjør. Siden vi er i alle fall tilnærmet frie vesener foretar vi tilnærmet  frie valg. Vi er alle derfor  tilnærmet personlig ansvarlige for de valgene vi gjør, selv om omstendigheter vi ikke er herre over selvfølgelig påvirker våre valg, og vi derfor aldri fullt ut kan gjøres ansvarlige for våre gjerninger. Alle mennesker, også psykopater, er i en viss forstand uskyldige. Kun den som bevisst og overlagt foretar en moralsk kritikkverdig handling er skyldig.

Gjennom en aller siste handling i fornyelsesprosessen tillater psykopaten endelig å behandle seg selv som et menneske, og ikke som et slags imaginært supervesen som er hevet over alt og alle. Når han har forstått hva han egentlig er for noe … at han er et  menneske med samme plass og samme rettigheter i verden som alle andre, verdt hverken mer eller mindre enn andre, gjenstår det siste middelet som vil befri ham fra hans destruktive livsmønster og gjøre ham til et nytt menneske. Han klarer gjennom denne siste handlingen endelig å akseptere seg selv som et vanlig menneske og dermed bli fri. Ikke fri fra verdens krav og strev, men fri fra de umulige krav og forventninger han har satt til seg selv om å være overlegen og bedre enn alle andre.

 Og denne aller siste handlingen er at han tilgir seg selv.

 En siste kommentar:

Jeg tror ikke på psykopatbegrepet … jeg tror ingen mennesker er så enkle at de lar seg fange inn og kategorisere innenfor denne betegnelsen, verken slik den brukes av folk flest eller av psykiatere.

Likevel er det indikatorer i denne beskrivelsen som opplagt passer på en viss gruppe mennesker, og i noen grad på alle mennesker. Vi kan nok alle oppføre oss som psykopater under visse omstendigheter.

Nr. 148: Det er temmelig åpenbart at det store frafallet er NÅ – ikke skal komme når Jan Hanvold er blitt en «profilert» kristen leder, selv om han lever i hor med sitt liv!

Nr. 148: Det er temmelig åpenbart at det store frafallet er NÅ – ikke skal komme når Jan Hanvold er blitt en «profilert» kristen led...