onsdag 29. august 2018

Nr. 42: Gjengifte blant forkynnere, Hyrder og de med ansvar er dobbel synd da de er forbilder og mønster for hjorden og menigheten!

Nr. 42:
Gjengifte blant forkynnere, Hyrder og de med ansvar er dobbel synd da de er forbilder og mønster for hjorden og menigheten!

Høsten 2011 la et utvalg på vegne av Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet, Normisjon, Norsk Søndagsskoleforbund, Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Den Norske Israelsmisjon, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn og Den Evangelisk Lutherske Frikirke frem en utredning i bokform om etiske spørsmål knyttet til samliv under tittelen ”Samlivsetikk og kristen tro”. Her kommer her et utdrag i fra dette.

Bilde av meg og min kone som har feiret både sølvbryllup og har nå vært gift snart 26 år, et forbilde til etterfølgelse.




Samliv i lys av Bibelen

Hva er ekteskapet?

Det gamle testamente

Ekteskapet er en skaperordning. I skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1 og 2 åpenbarer Gud selv ekteskapet slik til Adam og Eva: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (1 Mos 2,24). Vi merker oss de tre leddene: (1) oppbruddet, (2) trofastheten mot hustruen, (3) ett kjød, trolig både snevert i seksuell forstand, og videre om ektefolks samliv. Guds utgangspunkt for å skape kvinnen var mannens ensomhet. Gud sier at det er «ikke godt for mennesket å være alene» (1 Mos 2,18). Derfor skaper han kvinnen til å være hans «medhjelp». Slik ser vi at ekteskapet er en skaperordning. Det er ikke en ordning som Gud laget etter syndefallet, for å begrense utøvelsen av noe som enkelte ser på som ondt eller mindreverdig. Det er heller ikke et forsøk på å ordne rettslig et uunngåelig onde. Seksuallivet er et gode Gud har skapt, og han ordnet ekteskapet som den rette ramme rundt seksuallivet - før syndefallet. Ekteskapets hensikt er dobbel: For det første er samliv mellom kvinne og mann nødvendig for forplantningen; jfr. 1 Mosebok 1,28: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden». For det andre kan ektefellene gjensidig støtte hverandre, presisert med ordene «det er ikke godt for mennesket å være alene». Her er det vel verdt å legge merke til flere fine avsnitt om kjærlighet og trofasthet mellom ektefellene i et godt samliv, blant annet i Ordspråkene 5 og i Salomos Høysang. Det gamle testamente (GT) foreskriver ingen spesiell juridisk ramme eller form rundt ekteskapet. Israelsfolket brukte muntlige avtaler omkring de fleste juridiske forhold, selv om skrivekunsten gradvis ble kjent. Det ser ut til at ekteskapsinngåelse var en avtale mellom to familier. Foruten selve ektepakten var det gjerne spørsmål om penger og andre ytelser – det kan tales om brudepris. I den senere jødedom var dette en sum bruden skulle ha som en reserve å leve på om hun skulle bli sendt bort fra mannen, skilt. Vi hører ikke om noen skriftlig ektepakt i GT, derimot står det i 5 Mosebok 24 om at en fraskilt kvinne har rett til et skilsmissebrev. Vedkommende kvinne er da lovlig skilt, og altså ikke en som har rømt fra mannen. Med tanke på et eventuelt nytt ekteskap, var det et viktig dokument. Alt som i GT fortelles om bryllup og ekteskapsinngåelse, taler mot at dette skulle være en privat kontrakt mellom bare de to. Et bryllup inkluderte hele nærmiljøet, og enhver seksuell kontakt forut for bryllupet avvises bestemt (se f.eks. 2 Mos 22,16 f og 5 Mos 22,28 f). I slike tilfeller mistet mannen etter Moseloven den rett han ellers ville hatt til skilsmisse. Før vi vender oss til Det nye testamente (NT), gjør vi oppmerksom på GTs eksempler på polygami. Om Salomo står det at han hadde 700 hustruer av fyrstelig rang, og dessuten 300 medhustruer (1 Kong 11,3). Dette var et brudd på Moselovens kongelov, som forbyr kongene å ha mange hustruer (5 Mos 17). Nå står det ikke uttrykkelig i teksten at «mange» var alle utover én, og vi ser ingen steder noen direkte kritikk av at David hadde flere koner. Også Abraham tok seg flere hustruer etter Saras død, heller ikke dette kritiseres i GT. 5 Selv om ikke disse kritiseres direkte for sitt flerkoneri, ser vi tydelige trekk i fortellingene av at det førte med seg mange problemer: rivalisering mellom konene, krenkede følelser, ulik behandling av barna, maktkamp m.m. Vi kommer tilbake til en drøfting av saken i neste punkt. 1.2 Det nye testamente

Utsagnene om ekteskap i NT bygger på grunnlaget fra GT, ikke minst skapelsesberetningen. Nå tar ikke NT noe sted opp ekteskapet som egen sak, men det berøres i flere sammenhenger, for eksempel i de mange formaningene til et rent liv og i avsnittene om skilsmisse og gjengifte. Når Jesus utfordres i spørsmål om skilsmisse og gjengifte, ser vi at han nettopp trekker frem skapelsesberetningens ord om «ett kjød». Han innskjerper kraftig konsekvensene av dette i møte med jødenes utartede skilsmissemoral. Han går på en måte bak Moselovens ordninger, og minner om Skaperens opprinnelige hensikt (Matt 19,1–12). I dette avsnittet kommer Jesus også inn på spørsmålet om å leve enslig for Guds rikes skyld. Han taler om noe, som med bakgrunn i det nye gudsriket, kan gjøre ekteskapet uaktuelt for enkelte. Han taler om «dem som har gjeldet seg selv for himmelens rikes skyld» (v. 12). Dette er neppe fysisk å forstå, men handler om noen som har «gitt avkall på kjønnsliv for himmelrikets skyld» slik NT-05 gjengir det. Slik ligger det trolig på linje med det som Paulus skriver om i 1 Korinterbrev 7, der han anbefaler ugifte og enker å leve enslig for å kunne ofre all tid til utbredelsen av, og omsorg for Guds rike (1 Kor 7,25–40). Men han gjør det også helt klart at ikke alle kristne har fått nådegaven til å leve ugift (v. 7). Derfor synder ikke den som gifter seg, sier han uttrykkelig i vers 36. Paulus løfter også frem ekteskapets positive rolle og funksjon, i det han i 1 Timoteus’ brev 4,1–8 advarer mot dem som «forbyr folk å gifte seg». I vers 4–5 sier han at «alt det Gud har skapt [også ekteskapet] er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takk, for det blir helliget ved Guds ord og bønn.» Dette siste er for øvrig kirkens begrunnelse for å holde bryllupet i kirken; i seg selv er jo ekteskapet som en skaperordning like gyldig om det er borgerlig inngått. NT drøfter ikke spørsmålet om monogami og polygami eksplisitt. Det er likevel tydelig at monogamiet forutsettes på flere steder. I 1 Korinterbrev 7,2 heter det at hver mann «for hors skyld skal hver mann ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann.» Forutsetningen kommer også frem i Jesu lille tillegg til 1 Mosebok 2,24 i Matteus 19,5, der han sier at «de to skal være ett kjød». Ordet «to» står ikke GTs hebraiske tekst, men er med i den greske oversettelsen Septuaginta. Vi tror at Jesus har hatt en særlig hensikt med å ta det med. Han griper tilbake til situasjonen slik den opprinnelig var i begynnelsen, altså før syndefallet. Vi vil i denne sammenhengen også nevne et uttrykk fra brevene til Timoteus og Titus: Her heter det at en tilsynsmann og eldste må være «én kvinnes mann» (1 Tim 3,2 og Tit 1,6), og dette må vi forstå som en direkte avvisning av polygamiet. Henvisningene har trolig også relevans for spørsmålet om gjengifte, som vi vil drøfte inngående senere.

Skilsmisse

Det gamle testamente Hele Bibelen ser entydig negativt på oppløsning av ekteskapet, også GT. Mest bastant kommer dette til uttrykk i Malaki 2,16: «For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud.» I sammenhengen forekommer blant annet uttrykk som «pakt» og «troløs», begreper som har både juridisk og religiøs klang. Men Moseloven var også en slags grunnlov for et helt folk. Den må ta hensyn til de harde hjerter, slik Jesus uttrykte det i Matteus 19,8. GT tillater skilsmisse i alle fall ved to anledninger: a) en mann kan skille seg fra en utro kone, som prinsipielt er dødsdømt sammen med den utro mannen (3 Mos 20,10) og b) når mannen «har funnet noe ved henne som byr ham imot» (5 Mos 24,1). I sistnevnte tilfelle kan mannen gi henne et skilsmissebrev, noe som gir henne rett til å gifte seg på nytt. Det ser ikke ut til at kvinnen har en tilsvarende rett til å ta ut skilsmisse. En slik forskjell ble praktisert av jødene på Jesu tid. Det er verdt å merke seg at jødenes teksttolkning vedrørende skilsmisse gikk ut på at en mann langt på vei hadde plikt til å skille seg fra en utro kone – noe som hang sammen med at hun prinsipielt var dødsdømt. Han hadde etter flere jødiske lovtolkeres rettstolkning ikke lov til å leve sammen med henne lenger. 3.2 Det nye testamente Vi vet av tallrike skrifter fra Jesu tid at de skriftlærde diskuterte nettopp formuleringen i 5 Mosebok 24,1. Hvor mye skulle til av «noe som byr ham imot» før han hadde rett til å skille seg fra henne? Rabbi Schammai og hans skole var meget strenge, og godtok bare utroskap som skilsmissegrunn. Annerledes var det i Rabbi Hillels skole, som er blitt verdensberømt for sin liberale holdning, uttrykt i setningen «det er grunn nok at hun har svidd grøten». Denne diskusjonen er tydelig bakgrunnen for fariseernes spørsmål til Jesus i Matteus 19. De vil friste ham, og vil ha ham til å plassere seg på skalaen. Han sjokkerer både dem og disiplene med et meget strengt svar. Også disiplene steiler og trekker den konklusjonen at det ikke er godt å gifte seg på slike vilkår (v. 10). Hva var det Jesus hadde sagt? Han tok utgangspunkt i skapelsesfortellingen. Han gjentar 1 Mosebok 2,24 med tillegget «de to», og trekker følgene konklusjon: «Derfor, det som Gud har sammenføyd, skal et menneske ikke skille» (v. 6). Disiplene spør hva 5 Mosebok 24 da sier. Jesus svarer med de kjente ord om «de harde hjerter» som bakgrunn for tillatelsen til skilsmisse. «Men fra begynnelsen var det ikke slik,» sier han. Så kommer det ordet som vi finner igjen på flere steder i evangeliene i litt ulik form: «Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han begår ekteskapsbrudd» (Matt 19,9. Se også Matt 5,32, Mark 10,9–12 og Luk 16,18). Skilsmisse er altså ikke i tråd med Guds opprinnelige vilje for ekteskapet, og derfor i utgangspunktet ikke rett. Nå tar Jesus imidlertid ett uttrykkelig forbehold: «av noen annen grunn enn hor». Dette leddet omtales som «utuktsklausulen» eller «unntaksklausulen», og er med i Matteus 5,32 og 19,9, men ikke hos Markus eller Lukas. Hos Jesus er det likevel ikke noe skilsmissepåbud ved utroskap. Nettopp blant Guds folk, som har lært tilgivelsen å kjenne, skal ektefeller også kunne tilgi hverandres utroskap, men dette gjøres ikke til noe krav. Paulus tar opp spørsmålet om skilsmisse i 1 Korinterbrev. Deres kulturelle bakgrunn var nokså annerledes. Her hadde de templer der hundrevis av tempelprostituerte solgte sine tjenester. De appellerte både til begjæret og til religiøse følelser. Derfor bruker apostelen hele 1 Korinterbrev 7 til samlivsspørsmål. 10 Om ekteskapet slår han som Jesus kategorisk fast at det i utgangspunktet ikke er rett å skille seg (v. 10). Paulus presiserer at dette er ikke noe råd fra ham selv, men et bud fra Herren. Men også han tar ett forbehold: I menigheter med mange blandede ekteskap (en ikkekristen og en kristen) kan det tenkes situasjoner der den ikke-kristne ektefellen insisterer på å skilles. Er det ikke mulig å bli enige om å fortsette ekteskapet, så får en heller passivt gå med på skilsmisse. «En kristen bror eller søster er ikke trellbundet i slike ting, for Gud kalte oss til fred» (v. 15). Forøvrig legger han til at ingen må se på slike blandede ekteskap som urene. Er det mulig, skal en kristen nettopp forsøke å bli værende i et blandet ekteskap. Det er jo mulighet for at den ikke-kristne kan bli frelst, v. 12–16. Ut fra dette ser vi at NT klart sier at en kristen ikke skal skille seg. Likevel nevnes to unntak eksplisitt: Ved utroskap kan den som er sveket skille seg, og hvis en ikke-kristen ektefelle insisterer på skilsmisse, kan en kristen gå med på det. 3.3 Skilsmisse som aktuell problemstilling Når vi så vender oss til aktuelle, sjelesørgerisk vanskelige situasjoner i vår egen tid, er vi fortsatt forpliktet på det Bibelen sier om selve saken – og andre bibelske anliggender som spiller inn. Det høye antallet skilsmisser utgjør et stort problem i dag, både samfunnsmessig, familiært og personlig. Opp mot halvparten av inngåtte ekteskap oppløses, med de vanskeligheter dette medfører for partene. Den som har sittet i rådgivning eller sjelesorg med ektefellene – eller ikke minst barna – vet noe om hva hver skilsmisse koster av menneskelige belastninger. Her har kristne enkeltpersoner og fellesskap veldige utfordringer i å møte mennesker i vanskelige livssituasjoner med den samme varmen og omsorgen som Mesteren selv viste. Skilsmisse er ikke ønsket av Gud, men tillates likevel i noen tilfeller. Vi har sett at NT eksplisitt nevner to akseptable grunner: hor og en ikke-kristen ektefelle som ønsker skilsmisse. Hva da med ekteskap som er preget av vold eller mishandling eller der den ene ektefellen har store rusproblemer? I slike tilfeller kan ektefeller kjenne seg tvunget til å avslutte ekteskapet – ikke minst av hensyn til barna og eget liv. Vi vil understreke at ansvaret for skilsmissen da må plasseres hos den ektefellen som på fundamentalt vis svikter sine forpliktelser overfor ektefelle og barn. Det går an å hevde at samlivsbrudd i disse situasjonene kan parallellføres med de årsakene som allerede er nevnt. Å velge rus foran familien kan forstås som et grunnleggende svik på linje med utroskap (jfr. Matt 5,32). Mishandling av en ektefelle kan være like ødeleggende for et samliv som det at en ikke-kristen støter fra seg vedkommende (jfr. 1 Kor 7,12–15). Til dette er 1 Timoteus’ brev 5,8 relevant der Paulus slår fast at «den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» Uansett vil vi understreke at det er umulig å beskrive alle de tragiske situasjonene som kan gjøre en skilsmisse til «det minste onde». Til en viss grad må den enkelte svare for sin situasjon i lydighet mot Guds ord, troen og samvittigheten. Her kalles vi også som kristne sjelesørgere til å gå sammen med mennesker i en vanskelig situasjon – for om mulig å kunne være til hjelp ved å bære hverandres byrder. Nå kan det sies at både kirkehistorien og vår egen tid kan vise hvordan unntakene fra skilsmisseforbudet i NT blir brukt som en brekkstang for å begrunne skilsmisse i en rekke ulike anledninger. Vi holder fast ved at Bibelen er meget restriktiv med å tillate skilsmisse, men det kan oppstå situasjoner som er så spesielle at også kristne ikke ser annen mulighet enn å gå til separasjon og skilsmisse. I visse tilfeller kan det kanskje være en mulighet å gå til et midlertidig samlivsbrudd uten å ta ut separasjon og skilsmisse, for på den måten å holde døren åpen for at underets Gud kan gripe inn. Advarselen i 1 Korinterbrev 7,5 gjelder noe annet; der 11 handler det om hvordan to kristne ektefeller kan velge å ta en pause i det seksuelle samliv «for å leve i bønn». I alle tilfeller kalles vi til mer enn råd og meninger overfor ulykkelige mennesker, som ofte vil ha behov for både praktisk hjelp, omsorg og støtte.

Gjengifte

Det gamle testamente Moseloven tillot gjengifte etter en lovlig skilsmisse (5 Mos 24). Der sies det også at det etter en skilsmisse og et gjengifte ikke er mulig for kvinnen å gifte seg med sin første mann, for hun er blitt uren (v. 4). Det «er avskyelig for Herrens åsyn», og vil «føre synd … over det landet Herren din Gud gir deg til arv.» Profetenes skrifter viser til disse lovene når de sammenligner Israels frafall fra pakten med Herren med utroskap i et ekteskap. Etter loven skulle ikke Gud kunne ta dem tilbake igjen. Men Gud innbyr likevel Israel til å fornye pakten (Jer 3 og Hos 2,14–23). Blant de spesielle krav til prestene i den gamle pakt finner vi også et forbud mot å gifte seg med en fraskilt kvinne (3 Mos 21,7). Vi finner altså at GT retter særskilte krav til prester, også på det ekteskapelige området. En vanlig israelitt hadde adgang til å gifte seg med en fraskilt. 4.2 Det nye testamente NT ser ut til å stenge veien for et nytt ekteskap etter skilsmisse. Hovedgrunnen til dette er at ekteskapet fra Guds side er ment som et livslangt, forpliktende forhold mellom ektefellene, og et nytt ekteskap etter skilsmisse vil stenge veien for forsoning med den første ektefellen. Kristne mennesker skal strekke seg langt for å legge til rette for fortsatt, eventuelt gjenopptatt samliv. Spørsmålet berøres blant annet i Markus 10,11–12, Lukas 16,18, Romerne 7,1–3 og 1 Korinterbrev 7,10–11, som alle ser ut til å avvise enhver mulighet for gjengifte etter skilsmisse. Det har vært noe mer diskusjon omkring Jesu ord i Matteus 5,32: «Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.» Det er særlig ordene «av noen annen grunn enn hor» som gir anledning for diskusjonen. Mange fortolkere argumenterer i dag for at det er en konflikt mellom hva Jesus virkelig sa og hvordan urmenigheten fremstilte hans synspunkter. Disse tenker at Jesus kategorisk avviste alle former for gjengifte. Klausulen forstås da som et senere tillegg til Jesu opprinnelige ord. Vi kan ikke gå god for en slik tilnærming til bibeltekstene. Dette handler ikke om hva som opprinnelig sto i evangeliene, men om at Bibelens forfattere bevisst valgte å endre Jesu veiledning. På den bakgrunn vil vi ta også disse ordene («unntaksklausulen») på alvor, og forsøke å forstå dem slik de var ment da Jesus uttalte dem. Matteusevangeliet er talt inn i en jøde-kristen sammenheng. Ordene fra Jesus falt i en samtale med fariseere som spurte: «Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn» (vår uthevning). Antakelig ville de ha ham til å dømme mellom den relativt strenge Schammai-skolen og den noe mer åpne Hillel-skolen, og dessuten få avklart om Jesus var strengere enn Moseloven, slik at de kunne få noe å anklage ham for. Jesus svarer ikke ved å støtte den ene eller andre retningen, men griper tilbake til Guds opprinnelige mening med ekteskapet, slik det tidligere har blitt påpekt. 12 De som mener Jesus åpner for gjengifte for den såkalt uskyldige (eller den part som er sveket), må tenke at han sier omtrent det samme som Schammai-skolen – altså tillater han gjengifte kun etter hor fra ektefellens side. Det gjør imidlertid disiplenes reaksjon videre i kapittel 19 litt uforståelig. De reagerer voldsomt på denne ekteskapsveiledningen, og underforstått synes de at Jesus er meget streng i dette spørsmålet. Språklig kan ordene «av noen annen grunn enn hor» knyttes både til første ledd og til begge ledd. Tenker vi at Jesu ord bare gjelder skilsmissen, sier teksten et absolutt nei til nytt ekteskap. Hvis vi knytter unntaket til både skilsmissen og det nye ekteskapet, blir den logiske meningen at den som skiller seg på grunn av hor, og gifter seg igjen, ikke driver hor. Selv om siste løsning er språklig mulig, vil vi avvise den siden i lys av at alle andre tekster konsekvent avviser gjengifte. Dette støttes dessuten av det faktum at skilsmisse ved utroskap var påbudt etter jødisk tankegang. Det er derfor mulig at Jesus ved unntaksklausulen vil presisere at den som er tvunget til skilsmisse etter utroskap ikke skal anklages for ekteskapsbrudd og synd. Det kan i så fall forklare hvorfor unntaksklausulen bare finnes i Matteus – et skrift som primært henvender seg til jødekristne lesere. Noe diskusjon har det også vært omkring hva Paulus sier om saken i 1 Korinterbrev 7. Det er liten uenighet om at første del av vers 15 angir en legitim grunn til skilsmisse, slik vi tidligere har vist: Når en ikke-kristen ektefelle insisterer på å skilles, så er den kristne ektefellen fri til å gå med på det. En kristen er «ikke trellbundet i slike ting, for Gud kalte oss til fred», sier apostelen. Noen vil forstå uttrykket «ikke trellbundet» i retning av at man da er fri både til å skille seg, og til å gifte seg igjen – man er ikke bundet lenger. Vi vil fastholde at en slik forståelse kolliderer med apostelens klare budskap i vers 10–11, som han har fra Herren, og hvor det står at en kvinne ikke skal skille seg, og dersom hun er skilt, skal hun enten forbli ugift eller forlike seg med sin mann. I samme kapittel leser vi i vers 27–28: «Er du bundet til en kvinne, så søk ikke å bli fri. Er du ikke bundet til en kvinne, da søk ikke en kvinne. Men om du likevel gifter deg, så synder du ikke». Diskusjonen om disse versene dreier seg om uttrykket «ikke bundet til». Ordene kan referere seg til en enslig, en som ennå ikke er gift, eller bundet til en kvinne, og Paulus oppfordrer i så fall til å vurdere å leve enslig. Men ordene «ikke bundet til» kan mer bokstavelig oversettes «blitt løst fra». På den bakgrunn er det blitt hevdet at den som er blitt løst – altså skilt – av en legitim grunn ikke synder ved å inngå nytt ekteskap. Dette virker imidlertid som en kunstig fortolkning i lys av de tekstene som så konsekvent avviser gjengifte – blant dem vers 10 og 11 i samme kapittel. Også de som finner det mulig å åpne for gjengifte når skilsmissen er legitim, må fastholde at NT er meget restriktiv med å tillate skilsmisse og gjengifte. Den fremste årsaken til dette er – som tidligere anført – muligheten for tilgivelse og forsoning mellom ektefellene. Kristne skal kunne be om kraft til å tilgi også ekteskapsbrudd, slik at man kan forsone seg med ektefellen igjen. På bakgrunn av tekstene kan vi ikke tilrå gjengifte. En slik handling stenger muligheten for forsoning og fortsatt samliv med den første ektefellen. Å fortsette å leve ugift etter en skilsmisse er det NT anbefaler. Dette er en naturlig konsekvens av at ekteskapet er livslangt. De to ektefellene er blitt sammenføyd av Gud selv. Den saken vi her har diskutert er svært komplisert, samtidig som svarene har store konsekvenser for menneskers liv. I det hele tatt er vi her inne på spørsmål som i hvert enkelt tilfelle er vanskelige og personlig belastende. Det er derfor viktig at den enkelte – gjerne i samtaler med en sjelesørger – svarer for seg selv i lydighet mot Guds ord, troen og sin samvittighets overbevisning. 13 4.3 Synet på gjengifte gjennom kirkens historie Oldkirken. Tendensen i oldkirken er helt klar: Helt fra Hermas Hyrden til Augustin finner vi avvisning av skilsmisse og gjengifte. Enkelte kirkefedre var så strikte at de er mest opptatt av spørsmålet om en enke eller enkemann har rett til å gifte seg igjen. Klemens av Alexandria godtar skilsmisse etter utukt, men gjengifte er akseptabelt kun etter at den fraskilte er død. Origenes tenker på liknende måte. Noen få unntak finnes. Ambrosiaster (år 370) mente at mannen (ikke kvinnen) etter en lovlig skilsmisse på grunn av utukt, hadde rett til nytt ekteskap. Augustin, som er den av kirkefedrene som mest utførlig har drøftet temaet, kunne til nød godta skilsmisse etter utukt, eller hvis en vantro ektefelle krevde det. Men han kunne ikke under noen omstendigheter godta gjengifte etter skilsmisse. Hos ham har også den senere katolske lære om ekteskapet som et sakrament slått klart igjennom. Det begrunnes særlig ut fra Efeserbrevet 5,32; det latinske ordet for «mysteriet» er her «sacrament». Gjennom Middelalderen ser vi to motstridende tendenser. På den ene siden ble ekteskap og seksualitet betraktet negativt. Det førte til krav om sølibat til prestene og at klostervesenet vokste frem. På den annen side ble ekteskapet sett på som et sakrament og som noe uoppløselig. Gjengifte var prinsipielt uakseptabelt. En annen sak er at kirken mot god betaling kunne erklære et ekteskap for ugyldig. På den denne uheldige måten åpnet en veien for et nytt ekteskap. Reformasjonen. Luthers syn på gjengifte må vi forstå på bakgrunn av situasjonen i middelalderen. Han mente livet hadde vist at det for de alle fleste var umulig å leve seksuelt avholdende. Da var det bedre med et lovregulert ekteskap nummer to enn de mange løse forbindelsene som katolisismens ekteskapsforbud for prester, munker og nonner hadde ført til. Han mente at det var feil å se på ekteskapet som et sakrament. Han forsto unntaksklausulen slik at den også omfattet retten til et nytt ekteskap for den part som er sveket eller er uskyldig. Luther hadde en nokså romslig forståelse av «uskyldig» i denne sammenheng. Luther går i konkrete situasjoner langt i retning av å godta både skilsmisse og gjengifte. En finner hos ham åpninger for dette langt ut over de to mulige tilfellene NT nevner for skilsmisse. En viss kasuistisk tendens kan spores hos Luther. Det vil si at han satte opp lange lister over mulige skilsmisseårsaker som kan godtas med tanke på nytt ekteskap. De fleste reformatorene fulgte i hovedsak Luther. Gjennom Melanchthons skrift «Traktaten om pavens makt og overhøyhet» (punkt 78) er et ledd om godkjenning av gjengifte også kommet med i Konkordieboken, et skrift som ikke er med blant Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Den nyere tid. Ortodoksien fulgte i Luthers fotspor i synet på skilsmisse og gjengifte. Men fra pietismens tid av kom det inn et mer restriktivt syn. I vårt århundre er begrepet «uskyldig part» blitt adskillig mer problematisert. Psykologisk innsikt har vist at det ofte er skyld hos begge parter når det kommer til et samlivsbrudd, selv om det kan gi mening å snakke om en uskyldig eller sveket part i forbindelse med konkret utroskap. Dagens bibelforskere er uenige om en skal forstå unntaksklausulen som en godkjenning også for nytt ekteskap. Mange bibelkritiske eksegeter argumenterer for at «unntaksklausulen» er et senere tillegg, uten at det betyr at disse mener kirken bør avvise gjengifte konsekvent. Blant kristne ledere i dag finnes det også dem som hevder at det rent eksegetisk ikke er rom for gjengifte i NT, men at kirken i dag like fullt må åpne for det. Begrunnelsen er gjerne at dagens situasjon er annerledes enn situasjonen på Jesu tid og at vi står i en annen 14 kulturell sammenheng. Noen sier at gjengifte kan være i Jesu ånd, selv om de kolliderer med Bibelens bokstav. Men også et tradisjonelt syn på muligheten for gjengifte, der det åpnes for nytt ekteskap for den som er blitt sveket eller forlatt, har i dag sine talsmenn.

4.4 Aktuelle utfordringer knyttet til gjengifte

Bibelen forplikter oss, ikke bare i teorien, men også i praktisk sjelesorg. Det finnes imidlertid situasjoner der ett bibelsk bud kan se ut til å kollidere med et annet. Sett at en mann var gift med en kvinne en kort tid og så ble skilt. De fikk ingen barn sammen. Så flytter han sammen med en annen kvinne. De får barn sammen, og ser ut til å fungere godt som familie, men gift er de ikke. Så blir kanskje hele familien frelst. Hva bør de da gjøre? Det kan hevdes at de to bør de flytte fra hverandre, og mannen bør undersøke muligheten av å forlike seg med sin fraskilte kone. På den annen side ville dette sett fra barnas synspunkt være å ta fra dem hjemmet, og skille dem fra enten far eller mor. Dette ville åpenbart være uheldig, for ikke å si skadelig. Men som samboere kan de ikke fortsette, de må da enten gifte seg eller flytte fra hverandre. Vi ser da ut til å tvinges til å velge mellom et gjengifte eller en «familie»-splittelse. Slike etiske konflikter kaller på grundige sjelesørgeriske samtaler, og må løses for Guds ansikt og over en åpen Bibel. I det skisserte tilfelle vil vi tenke at hensynet til barnas situasjon (jfr 1 Tim 5,8) må gå foran en prinsipiell avvisning av gjengifte. I andre tilfeller kan det være mer vanskelig å finne en god løsning. I tillegg til eksempelet over, er det en rekke andre problemstillinger som bør drøftes.

Vi vil forsøke å ta opp noen slike:

4.4.1. Ekteskap etter tidligere samboerforhold

Som tidligere påpekt er et ekteskap noe annet enn samboerskap. Det får også betydning for hvordan vi betrakter et oppløst samboerskap. Vi står i slike tilfeller ikke overfor en skilsmisse, selv om vi ikke vil avvise at de involverte kan oppleve samlivsbruddet slik. Siden et oppløst samboerskap ikke kan sees på som en skilsmisse, kan ikke kristen etikk avvise muligheten for at tidligere samboere kan inngå ekteskap. Det dreier seg ikke om gjengifte. Vi innser imidlertid at en slik veiledning kan oppleves urettferdig. Vi kan komme i den situasjonen at vi aksepterer at en kvinne – som gjennom flere år har vært samboer og har barn fra dette forholdet – gifter seg, mens en annen kvinne, som kanskje bare var gift i noen måneder blir frarådet å gifte seg på nytt. Særlig utfordrende vil dette være hvis den skilte kvinnen ikke bekjente troen da ekteskapet gikk i stykker. Dermed er det ikke sagt at kristne i alle situasjoner bør tilrå at tidligere samboere gifter seg. Særlig viktig er hensynet til involverte barn. Disse kan bli den tapende part når foreldre starter et nytt samliv. I enkelte situasjoner kan det derfor være klokt å avstå fra, eller i det minste vente med, å inngå ekteskap etter et tidligere samboerforhold. Det gjelder ikke minst dersom samboerforholdet var veletablert og langvarig. En begrunnelse kan dessuten være ønsket om å fremheve og styrke ekteskapets særstilling og status. 4.4.2 Nyfrelste med flere samliv bak seg Enkelte vil begrunne et ja til gjengifte på følgende vis: Skal en gjøre alvor av syndenes virkelige forlatelse, må en fullt og helt sette en strek over fortiden, – også eventuelt tidligere skilsmisser – og la «synderen» leve videre som en «fri» mann eller kvinne. Hvis Gud har tilgitt og glemt synden, da skal ikke vi huske den, og holde den mot en som kommer for å gifte deg igjen. «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2 Kor 5,17). Til dette vil vi svare: Det er sant at synden er tilgitt og glemt når mennesker søker Gud i anger og tro. Men som skaperordning har ekteskapet først og fremst en mellommenneskelig side. Og sporene etter et tidligere ekteskap er der også hos en nyomvendt. Dem kan en ikke løpe fra. En har heller ingen samfunnsmessig rett til det, like lite som en kan løpe fra økonomisk gjeld en måtte ha. Overfor Gud kan vi si at alle frelste står som om vi er «uten en fortid». Men på skaperplanet – overfor hverandre – bærer vi alltid fortiden og sporene med oss. Og disse må vi forholde oss til. Med hensyn til muligheten for et nytt ekteskap ser vi derfor ingen prinsipiell forskjell mellom om skilsmissen fant sted før eller etter omvendelsen. Samtidig utfordrer slike situasjoner oss til å møte nyfrelste på en varm og inkluderende måte.

4.4.3 Tvangsekteskap

«Å tvinge noen til å inngå ekteskap er forbudt ved norsk lov og krenker grunnleggende menneskerettigheter» (Innledning til konvensjoner og lover om tvangsekteskap). Tvangsekteskap har tradisjonelt ikke vært ansett som et stort problem i norsk kultur. Men vi møter det i vårt internasjonale arbeid og ikke minst blant innvandrere i vårt eget land. Et grunnleggende anliggende i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948 er at ekteskap skal inngås frivillig. Artikkel 16 (nr. 2) fastslår at «Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefellene». Denne lovgivningen er klar og slår fast at ethvert ekteskap som er inngått under tvang, er etter loven ugyldig! Bestemmelsen omfatter både psykisk og fysisk tvang. Hvorvidt et ekteskap er gyldig eller ugyldig blir dermed en sak for domstolen. Når vi i vårt arbeid kommer i kontakt med mennesker som mener seg utsatt for tvangsekteskap, vil det være riktig å vise til denne lovgivningen. Det finnes også ulike instanser som kan bistå personer som mener de har vært utsatt for tvangsekteskap, bl.a. «Kompetanseteamet mot tvangsekteskap». Selv om loven er klar og tydelig på dette området, kan vi likevel oppleve at det er krevende å håndtere konkrete tilfeller. Som sjelesørgere og veiledere har vi ikke mulighet til å fastslå om mennesker har brutt ut av et tvangsekteskap. Her må vi henvise til politi og påtalemyndighet. Det vi kan bidra med er å være en samtalepartner og støttespiller for mennesker som eventuelt er kommet i en slik situasjon. Hvordan stiller vi oss så til dem som har fått oppløst sitt «tvangsekteskap» ved at ekteskapet er kjent ugyldig? Etter vår vurdering er et ugyldig ekteskap ikke å forstå som et bibelsk ekteskap. Den som har blitt løst fra et slikt samliv, er dermed fri til å inngå ekteskap. Hvorvidt vi i sjelesørgerisk veiledning vil tilrå et nytt ekteskap vil derimot måtte vurderes ut ifra en bredere basis.

4.5 I møte med mennesker som er gift på nytt

Det finnes ulike syn blant kristne på gjengifte. Også innad i NLM har det vært en del nyanser. Noen har argumentert for et «gammel-luthersk» syn og akseptert nytt ekteskap for den part som er sveket i forbindelse med utroskap. Selv om en organisasjon må kunne forvente lojalitet blant ansatte og tillitsvalgte, er det samtidig viktig å respektere ulike syn – og håndtere det på en forsvarlig måte. I økende grad vil vi i det kristne arbeid komme i kontakt med mennesker som er gift på nytt. Noen spør om et restriktivt syn på gjengifte innebærer å hevde at disse lever i synd. Enkelte har hevdet at vedkommende må skille seg igjen for å bli frelst. Vi kan ikke se at en slik forståelse har støtte i Bibelen. Det er stor forskjell mellom å fastholde at Bibelen sier nei til gjengifte og å slutte seg frem til at skilsmisse er nødvendig for de som likevel velger å gifte seg på nytt. Vi vil i denne sammenheng vektlegge at Moseloven tillot gjengifte. Bestemmelsen i 5. Mosebok 24,1–4 om at en skilt kvinne hadde rett til skilsmissebrev, ga henne muligheten til å inngå nytt ekteskap, men forbød henne senere å gå tilbake til sin første ektefelle (jfr Jer 3,1). Det er derfor grunn til å tro at både Jesus og de første kristne møtte mennesker som var gift for annen gang – i pakt med gjeldende retningslinjer. Ut i fra evangelienes tekster er det lite trolig at Jesus mente at disse levde i et ugyldig ekteskap, og dermed i hor. Ingen bibelske tekster oppfordrer mennesker som var gift for annen gang til skilsmisse. Fra tid til annen vil vi møte mennesker som er gift på nytt – eller har giftet seg med en fraskilt – og som har kommet frem til at de har handlet galt. Vi vil da oppfordre vedkommende til å bekjenne sin synd, angre og be Gud og mennesker om tilgivelse. Noen vil i neste omgang spørre om de bør fortsette i dette ekteskapet eller skille seg. Vi tror ikke det er etter Guds vilje å tilrå skilsmisse. For det nye ekteskapet er gyldig etter norsk lov – og for den saks skyld etter Moseloven. En skal ikke prøve å rette opp en synd ved å gjøre en ny synd. Her er en i en etisk konflikt der en uansett kommer i klemme mellom ulike idealer. En blir igjen nødt til å velge mellom ulike onder. Enkelte kristne har, av ulike grunner, kommet frem til at Bibelen tillater dem å gifte seg på nytt. Begrunnelsene kan være ulike. Hensynet til eventuelle barn og deres behov for å vokse opp i en hel familie kan spille inn. Det finnes eksempler på at mennesker har rådført seg med kristne ledere og fått råd om å gifte seg igjen, ofte ut fra en annen forståelse av bibelversene enn den vi her forfekter. I møte med ulike syn på spørsmålet om gjengifte, ønsker vi ikke å likestille ulike skrifttolkninger. På den annen side vil vi vise respekt og forståelse for dem som argumenterer for at Bibelen åpner for gjengifte for den part som er sveket. Når vi innser at det her finnes ulike skrifttolkninger ut i fra et konservativt bibelsyn, må vi også vise vilje til å gi disse rom i vår organisasjon. Det gjelder både dem som står for et slikt syn og dem som har valgt å gifte seg på nytt. I kapittel 6 blir dette nøyere drøftet. Det skal samtidig påpekes at det finnes argumentasjon til støtte for gjengifte som er grunnleggende bibelkritisk, og som vi vil avvise bestemt. En ekstra utfordring i møte med mennesker som har valgt å gifte seg på nytt, er den psykologiske. Kanskje vil noen i ettertid se andres feil klarere enn sine egne, og komme til den konklusjon at en selv er den «uskyldige part». Det kan også være mulig å få sjelesørgere med seg på resonnementet, så lenge en selv alene får legge saken frem. Her tilskynder vi sjelesørgere og forkynnere å være varsomme med å gi noen den attest at de var «uskyldig» skilt, og ikke tilrå noen å inngå nytt ekteskap. Samtidig er vi klar over at det finnes eksempler der det er relativt klart hvem av partene som må bære hovedansvaret for at ekteskapet gikk i stykker. Det gjelder ikke minst når utroskap er inne i bildet. Da vil det ofte være tydelig at det finnes en part som ble sveket og en part som svek. Det er derfor viktig at en sjelesørger ikke er for rask til å påpeke at det alltid finnes to sider av en sak.

4.6 Et fellesskapsperspektiv på gjengifte

«Det er ikke godt for mennesket å leve alene», heter det i forbindelse med innstiftelsen av ekteskapet i Edens hage (1 Mos 2,18). Slik sett forstår vi at skilte mennesker kan ønske å gifte seg på nytt. Likevel møtes vi altså av en rekke bibeltekster som avviser gjengifte. Disse forplikter oss og må være avgjørende. Det er dessuten viktig ikke å ha som forutsetning at livet bare er meningsfullt for de som lever i et ekteskap. Det kan være på sin plass å peke på at Bibelen også har en del tekster som løfter frem velsignelsen ved å leve et liv alene (1 Kor 7). Antallet samlivsbrudd (med påfølgende nytt samliv) har økt de senere tiår i Norge. Det skaper mye smerte i manges liv. Ofte er et nytt ekteskap ingen god løsning. Flere amerikanske undersøkelser, blant annet referert av forskningsprosjektet «The National Marriage Project» ved universitetet i Virginia, viser at skilsmisseandelen er betydelig høyere blant dem som er gift for annen gang enn dem som er gift første gang (tilsvarende undersøkelser er så langt ikke publisert i Norge). Forskerne hevder at det er en myte at mennesker lærer av sine feil fra første ekteskap og blir lykkeligere ved neste korsvei. Foruten individuelle konsekvenser av de mange brutte relasjoner, er de kollektive konsekvensene av vår tids mange skilsmisser overveiende negative – i form av sykemeldinger, økte offentlige utgifter og, ikke minst, problemer for involverte barn. Spørsmålet om gjengifte bør således ikke reduseres til et spørsmål om hvorvidt den skilte vil oppleve økt livskvalitet ved et nytt ekteskap. Det er også nødvendig å reflektere over situasjonen for eventuelle barn og over samfunnsutviklingen generelt. Vi bør kort sagt ha et kollektivt perspektiv. Gjengifte handler ikke bare om hva den enkelte som har gjennomgått en skilsmisse mener er best for ham eller henne, det dreier seg om hvilket samfunn vi vil ha. Kanskje vil en konsekvent avvisning av gjengifte innebære at mennesker ser med større alvor på både inngåelsen av ekteskapet og selve samlivet. Det hadde vært en stor gevinst for samfunnet. Mennesker bør ha som grunnholdning til ekteskapet at de bare har en eneste mulighet, og at skilsmisse (og nytt ekteskap) ikke er en reell mulighet. I vår tid bør kirken mer enn noen gang sloss for verdien av trofasthet, også når det koster.

Sluttkommentar:

Har allerede skrevet så mye om dette. Henviser da til relaterte linker, blogg og hjemmeside.

Relaterte linker:  
http://blog.janchristensen.net/ http://www.youtube.com/user/smyrnaoslo http://janchristensen.net/

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nr. 140: Den falske krigen imot Jan Hanvold avslører ikke at han lever i hor og synd!

Nr. 140: Den falske krigen imot Jan Hanvold avslører ikke at han lever i hor og synd! Når jeg leser hva enkelte skriver imot Jan...