mandag 27. august 2018

Nr. 24: En psykopat!

Nr. 24:
En psykopat!

Det fremste kjennetegnet på en psykopat er at vedkommende ikke eier samvittighet … at han aldri har utviklet denne mentale instansen som muliggjør en effektiv og rasjonell og gunstig samhandling mellom individer i et samfunn. Dette i motsetning til narsissisten. Psykopater greier også stort sett bare å se de negative sidene av verden … til gjengjeld er de eksperter på nettopp dette. I psykopatens øyne er verden et farlig og ondt sted der bare den slueste og mest hensynsløse overlever og trives, og der de som har forstått verdens grunnleggende onde natur er bestemt til å herske over, og har rett til å gjøre hva de vil med resten av menneskene. De ser tvers i gjennom og avslører naive mennesker som er fulle av illusjoner og som tror at verden er grunnleggende god og at intet ondt derfor vil ramme dem … (og hvis det likevel gjør det så er det en forferdelig og unaturlig katastrofe som de ikke har fortjent, for hva galt har de gjort liksom? ) Men verden er selvfølgelig verken ond eller god, den er begge deler og ingen av dem fordi ondskap og godhet bare er menneskelige begreper oppfunnet for å kategorisere menneskelig atferd og derfor fullstendig meningsløse å vurdere verden etter. Mennesker som ikke greier å identifisere og erkjenne verdens farlige, skadelige og negative aspekter, og fortrenger og benekter eller lever i lykkelig uvisshet om disse sidene av virkeligheten er derfor et lett bytte for psykopaten.

For meg så er «Pastor» Jan Kaare Hanvold et klasse eksempel på en psykopat. Han innbiller seg selv å være en annen en den han egentlig er. Han er et rått maktmenneske som lever på andres bekostning og velvilje. Men innbiller seg selv og andre at han «tjener» Gud. Lengre bort fra sannhetten går det ikke an å komme?!

Jan Kaare Hanvold er en falsk profet, psykopat og lever som en horkarl etter Guds ord

Psykopaten har nemlig kastet av seg de fleste av sine illusjoner, alle utenom en; som til gjengjeld er den største illusjonen av alle, nemlig den grandiose forestillingen om seg selv som et helt spesielt menneske. Men er vi ikke alle spesielle da, vil noen innvende. Er ikke dermed psykopaten også spesiell? Jo selvfølgelig er psykopaten spesiell, selvfølgelig er vi alle spesielle og unike, eller har ihvertfall potensiale til å bli det, og dette fornemmer forsåvidt også psykopaten, men hans fatale feil er at han forveksler ideen om at vi alle er spesielle med at bare han er spesiell, og derfor mer verdt enn andre. Liksom grisene i George Orwells Animal Farm som var mer like enn de andre dyrene og derfor med den største selvfølgelighet tildelte seg selv særlige rettigheter og goder, er psykopaten mer spesiell og derfor mer verdt enn andre og fortjener således å bli behandlet annerledes og ikke være bundet av de samme regler og lover som andre. Psykopaten står nemlig over loven. Loven gjelder ikke for ham, for loven er laget for alminnelige mennesker, men han er jo spesiell og slett ikke alminnelig og er derfor ikke moralsk bundet av noen lover. Mange psykopater utvikler således en kriminell livsanskuelse og ideologi, og blir forbrytere. De ser bare med forakt på alminnelige mennesker som er dumme nok til å underkaste seg loven, selv har de frigjort seg fra alle slike hindringer som i deres øyne er laget av samfunnets herskere kun for å kontrollere dets undersåtter. Psykopaten har nemlig en stor trang til å være sin egen herre, til å ikke bli bestemt over av andre, og frykter og forakter derfor alle autoriteter.

På grunn av sin forakt for lover og regler og innbitte uvilje mot å la seg regulere av disse er psykopaten faktisk derfor friere på visse områder enn vanlige mennesker. Det er færre sosiale og indre moralske sperrer som hindrer ham i hans livsutfoldelse, og psykopaten lever derfor ofte et mer spennende liv enn gjennomsnittsmennesket. Og fordi psykopaten vet dette er vi andre mer eller mindre verdiløse i hans øyne, verdiløse pga. vår kjedelige alminnelighet, dumhet, uvitenhet og naivitet eller fordi vi ikke er til nytte for noen eller bare er i veien for psykopaten og hans ofte fantastiske planer eller de av samfunnets institusjoner og politiske ideologier som han bekjenner seg til.

Og her kommer det som skiller psykopaten aller mest fra andre mennesker; han er villig til å ofre andre mennesker for seg selv. Dette er det aller viktigste og alvorligste kjennetegnet som skiller psykopaten fra andre mennesker. Fordi han anser seg selv som mer verdt og dermed utstyrt med ekstraordinære rettigheter, men sjelden eller aldri plikter,  bruker han gjerne mennesker som redskaper for seg selv eller for en høyere ide, og har få eller ingen skrupler med å drepe eller rydde folk av veien på andre måter for å oppnå sine mål. I psykopaters øyne helliger hensikten ethvert middel, også om det inkluderer folkemord eller utryddelse av hele samfunnsklasser med drap på millioner av mennesker, slik Hitler og Stalin og Pol Pot var arkitekter for.

Mange psykopater bekjenner seg til magiske og overnaturlige forestillinger om verden. Disse forestillingene næres av psykopatens behov for drama og spenning og å oppfatte verden som et farlig og irrasjonelt og uforklarlig sted som styres av magiske makter, en verden der realitet ofte er illusjon, og illusjon er realitet. Mange religiøse predikanter og  ledere og tillitsvalgte innenfor sekter og kirkesamfunn er klare psykopater. Disse har ofte stor makt over sine disipler og undersåtter og utnytter dette til å kontrollere dem og manipulere dem til å gi seg sex og penger og andre goder. Noen av disse sektlederne isolerer seg og sine sektmedlemmer fra omverdenen og erklærer seg som guddommelige, og erklærer resten av verden som fordømt av Gud.

Fordi psykopaten lever et mer spennende og dramatisk liv og oftere er villig til å ta risikoer opplever han mer enn et gjennomsnittsmenneske. Dette gir ham livserfaring og selvtillit og selvsikkerhet, en selvsikkerhet som ofte gir seg utslag i form av utstråling. Et menneske som er sikker på seg selv utstråler selvtillit og indre styrke. Og psykopaten er jo ofte full av nettopp selvtillit pga. sitt oppblåste selvbilde, og utvikler seg derfor gjerne til et menneske med sjarm og utstråling. Sin selvsikkerhet og utstråling bruker psykopaten til å dupere og manipulere mennesker gjennom sin sjarm og overtalelsesevner, og ofte er psykopaten beundret og omsvermet av andre mennesker som skulle ønske de hadde psykopatens sosiale intelligens og mentale egenskaper. Psykopaten kan virke ekstremt sjarmerende og sympatisk grunnet sin evne til å skape seg selv i sitt eget bilde. Dersom han ønsker å gjøre inntrykk på folk ved å virke vennlig og sympatisk og morsom og sjarmerende, har han større evne enn andre mennesker til å gjøre dette pga. sin lenge opptrente og høyt utviklede evne til å forstille seg. Mange psykopater er nemlig meget gode skuespillere. Det har de blitt tvunget til helt fra barndommen, for å kunne overleve i et undertrykkende og psykisk helseskadelig miljø der deres egentlige følelser og hensikter hele tiden måtte skjules.

Siden psykopaten har så høye tanker om seg selv finner han det naturlig at han bestemmer over andre. Psykopater flest elsker makt! Han søker seg derfor selvfølgelig til stillinger som gir ham makt, yrker som militær, politi, lærer, dommer, politiker, byråkrat og andre stillinger som gir autoritet og mulighet for å utøve makt over andre. Politiske partier og andre organisasjoner som har stor innflytelse i samfunnet er meget forlokkende beitemarker for psykopater. Der trives de særdeles godt, ikke bare fordi de liker makten, men også kampen om makten virker pirrende og motiverende på dem. De finner selve kampen mot andre mennesker ytterst stimulerende. Mange store poliytikere som ennå i dag holdes høyt i ære var sannsynligvis psykopater. John F. Kennedy var etter alt å dømme psykopat. Han vokste opp under en tyrannisk og kriminell far som passer enhver beskrivelse på en psykopat, og utviklet seg til speednarkoman selv. Churchill var også narkoman og antakelig psykopat. Og Gandhi, som forsømte sine barn til fordel for sin politiske karriere. En av hans sønner ble narkoman og prostituert, og ifølge myten sov Gandhi hver natt naken sammen med to unge vakre og like nakne kvinner, angivelig for å teste sin eget sølibatløfte.

Gjennom å ydmyke og vinne over andre føler psykopatene tilfredsstillelse fordi de gjennom sine seire får bekreftet at de er bedre og sterkere og smartere mennesker enn sine motstandere. Og makten misbruker psykopaten ofte til egen fordel og til å undertrykke og gjøre livet vanskelig for andre som enten innbilt eller i virkeligheten står i veien for ham. En høy posisjon gir ham også muligheter til bekreftelse gjennom beundring og respekt. Hans urealistiske og grandiose selvbilde forlanger nemlig konstant bekreftelse fra andre mennesker gjennom underkastelse eller uttrykk for beundring, frykt, respekt og aktelse, som psykopaten elsker og livnærer seg på. Psykopaten drømmer derfor ofte om å bli kjendis. Spiller ingen rolle hvilken type kjendis, bare han blir beundret og oppvartet av andre. Alt som er i vinden akkurat i øyeblikket vil psykopaten søke seg til. I vår tid er alle slags kunstnere populære, forfattere, malere, musikere, komikere, og underholdningsartister generelt. Om han ikke har noen kunstneriske og kreative evner, bruker han sin sosiale intelligens og evne til å smigre og smiske og manipulere sine medmennesker til å manøvrere seg selv inn i posisjoner der han er sikret å bli beundret og omtalt og få spesialbehandling.

Underholdningsindustrien er som skapt for psykopater med overdrevet ego. De liker å være på TV og i media ellers, overalt der det er en sjanse for publisitet og oppmerksomhet. Siden psykopater er grunne mennesker og derfor har tilegnet seg stor ekspertise på overfladisk smalltalk som ikke fordrer annet enn vanlige og banale kunnskaper om livet og verden passer de særdeles godt som programledere i TV-shows med gjester og lett underholdning på et heller banalt og småborgerlig nivå. I slike sammenhenger briljerer psykopaten ofte med sine kunnskaper, som imidlertid som oftest bare er overfladisk overskriftskunnskap  og selvfølgeligheter innpakket i en form som gir inntrykk av dyp livsvisdom. Psykopaten er også en mester til å plagiere og stjele fra andre og presentere dette som hentet fra eget bryst. I slike overfladiske og uforpliktende sammenhenger kommer også psykopatens sosiale egenskaper til sin fulle rett, og der kan han fremvise de eneste emosjonene han har utenom hat og sinne og misunnelse og bitterhet på skjebnen og andre følelser som han ikke kan avdekke uten å avsløre hvem han virkelig er… nemlig føleri og sentimentalitet.

Psykopater er ofte meget sentimentale. De regner derfor seg selv som følsomme mennesker, og blir gjerne oppfattet slik av andre også. Men sentimentalitet er en pseudofølelse, det er en erstatning for virkelige følelser og har sitt virkelige opphav i selvmedlidenheten. Sentimentalitet er sublimert selvmedlidenhet som blir transponert på objekter eller personer utenfor psykopaten selv. Dette er psykopatens eneste ekte mulighet til å komme på en slags sjelelig bølgelengde med sine medmennesker. Dessverre er sentimentaliteten bare en falsk følelse, som fordekker og fortrenger de virkelige følelser som burde vært der i stedet for. Men fordi mange mennesker ikke forstår sentimentalitetens egentlige natur blir denne ofte godtatt som bevis på psykopatens medmenneskelighet og evne til empati. Mange tror nemlig at psykopaten har stor evne til empati. De forveksler empati, altså evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon på blant annet det følelsesmessige plan, med psykopatens nifse evne til med ett eneste øyekast å oppdage andre menneskers svakheter og dårlige egenskaper. Denne evnen har han øvd opp gjennom årelang trening i å studere sine motstandere og kartlegge deres psyke, og psykopaten blir derfor ofte mistatt for å være en stor menneskekjenner.

Sin evne til å gjenkjenne dårlige sider ved andre bruker han ofte til å erklære andre for psykopater. Psykopater elsker å dukke og kritisere, stigmatisere og demonisere andre og fremstille dem som onde mennesker. Og de er eksperter på å framstå som ofre! Ofte hevder de at de selv har vært utsatt for en psykopat, som har brutt dem ned og ødelagt deres liv. Alt er snudd på hodet i psykopatens forestillingsverden, og han er ofte en mester til å manipulere sine omgivelser slik at disse vender seg mot hans offer og støtter psykopaten. Mange psykopater lykkes i å lure uerfarne psykologer og andre terapeuter og gjøre disse til redskaper for seg selv.

Andre psykopater har passert det stadium der det er plass for sentimentalitet eller trang til å fremstille seg selv som ofre. Ofre er jo svake mennesker og slike mennesker foraktes av denne typen psykopater. Selvmedlidenhets-og offerforestillingene er byttet ut med kynisme og hardkokthet og vilje og lyst til å skade eller drepe andre mennesker, altså sadisme. Noen psykopater finner stor tilfredsstillelse i å være onde på denne måten, ved å tilføre andre mennesker lidelse.

Hele sitt liv og alle sine ressurser og energi dedikerer psykopaten til å puste liv inn i sitt oppblåste ego. Meningen med hans liv er promoteringen av ham selv, og han lever sitt liv som på en scene, der han spiller et utall av roller. Og alltid forsøker han å tilrane seg hovedrollen. Særlig ressurssterke og intelligente psykopater søker seg derfor gjerne til institusjoner der de kan få anvendelse for sine skuespillerkunster, som teateret eller filmindustrien eller TV-selskaper som driver med serieproduksjon for fjernsyn. Der er det store sjanser både for at han kan få bruke sine høyt utviklede skuespillerevner til inntekts erhvervelse og samtidig få applaus og respekt for dette betenkelige aspektet av sin personlighet. Det er en win-win situasjon for psykopaten som ofte både er en ros-og oppmerksomhetsjunkie, fullstendig avhengig av å få sitt på en gang både lave og oppblåste selvbilde bekreftet og styrket.

Selv tenderer han til å forakte dem som roser og beundrer ham, fordi han både på et bevisst og ubevisst plan vet at deres beundring kommer fra deres feilaktige inntrykk av ham, et inntrykk han selv kontinuerlig sørger for å fore omgivelsene med. Han lurer alle. Og fordi han slipper unna med det, betrakter han alle andre som idioter. Og han vet at i det øyeblikk han blir avslørt og hans sanne og egentlige natur åpenbares for alle og enhver, vil deres aktelse for ham forsvinne som dogg for solen, og han vil i stedet bli møtt med forakt og latterliggjøring og utstøtelse fra omgivelsene. Derfor lar han aldri noen komme inn på seg og avslører aldri sine innerste tanker for noen, men lever i evig skjul og kamp for å skape et annet inntrykk av seg selv enn det sanne og virkelige for omverdenen. Psykopaten er både en løgner overfor andre og en livsløgner de luxe overfor seg selv, fordi han etterhvert begynner å tro på sine egne usannheter. Hans bedrag overfor omverdenen blir jo tatt for god fisk, og etterhvert lærer han å tro på sine egne løgner og på at han virkelig er et slikt fantastisk menneske som han selv og mange andre innbiller seg. Slik fanges han i et nett av løgner og selvbedrag. Når så psykopatens storhetsforestillinger om seg selv fører til at han søker stillinger han ikke er kvalifisert for, kolliderer omverdenens forventninger og krav med psykopatens innbilske tro på egne evner og han kommer således til kort. Da brister det falske realitetsbildet og han kan i slike situasjoner reagere irrasjonelt og aggressivt og voldelig. Da er han i stand til å ta liv, både andres og sitt eget. Psykopaten havner relativt ofte i slike livskriser fordi hans forestillinger om seg selv og verden ikke harmonerer med virkeligheten, og før eller senere kommer som regel sannheten fram. Skuespillet der et svakt menneske hele tiden spiller et sterkt menneske er på sikt utmattende, især fordi psykopaten sjelden eller aldri får mettet sin sjel på sanne og sunne og virkelige verdier, og derfor lever som i en sjelelig ørken der det finnes lite og ingenting å ernære seg på, og psykopaten føler derfor ofte lede og misnøye og at det er noe grunnleggende og viktig som mangler i hans liv, noe han ikke greier å sette fingeren på, men som er en stadig kilde til utilfredshet og depresjon og ulykkelighetsfølelse. Slike følelser er signaler fra sjelen om at noe er galt og at mennesket må søke å forbedre sin tilstand ved å forandre miljø eller finne nye interesser eller gjøre andre tiltak for å komme ut av den negative situasjonen, men disse signalene går mer eller mindre uoppfattet og uforstått fullstendig over hodet på psykopaten, som  pga. sitt spaltede sjelsliv ikke tillater ham å ha kontakt med sine virkelige følelser.

Psykopaten er nemlig spaltet. Spaltet mellom de overfladiske følelser og selvtilfredse oppfatninger han har om seg selv som et usedvanlig vellykket menneske, og hans dypereliggende sjelelige tilstand, der han bare føler sinne, deretter angst og på det eller dypeste planet av sin sjel en stor og grunnleggende sorg over det livet han lever. Dette er følelser han ikke er i stand til å kjenne på og derfor bare fornekter, men de ligger likevel som en stadig påminnelse om hvordan han kaster bort sitt liv, og gir ham aldri virkelig fred. Skulle han ta disse følelsene og alt det de innebar over seg i all sin fylde og bredde ville han øyeblikkelig måtte forkaste de fleste verdier i sitt liv og erstatte dem med nye. Og det kan han ikke. Nye verdier og et nytt syn på verden er noe som må bygges opp over tid, de kommer ikke sigende av seg selv på en fjøl men må innhentes bit for bit av menneskene selv. Hvis han plutselig forkastet alt ville han derfor være som et barn igjen, og like sårbar og forsvarsløs som da han var liten. Så dette er vanligvis ikke mulig.

Også  pga. sitt overdrevent høye selvbilde nekter han å ta disse følelsene og erkjennelsene inn over seg. Han er jo så vellykket, både i egne og andres øyne, så hvordan kan han være deprimert og utilfreds med sitt liv? Det må være andre som har skylden, sannsynligvis hans kone eller familie, som ikke er bra nok for ham. Så han skaffer seg yngre elskerinner eller skiller seg eller skifter på andre måter ut grunnleggende elementer i sitt liv. Eller han drukner seg i alkohol eller andre rusmidler. Mange psykopater misbruker alkohol, da dette rusmiddelet har så mange forlokkende og stimulerende egenskaper som skapt for nettopp denne mennesketypen. Istedet for å prøve å forandre seg selv og gjøre andre valg i livet enn de som har ført psykopaten inn i en situasjon der han møtte veggen, faller det langt lettere for ham å bruke alkoholen til å gjemme seg unna virkeligheten og flykte inn i rusen på. Han vil heller forandre hele verden enn å forandre seg selv. For selv er han jo ufeilbarlig, liksom superpsykopaten Hitler var selv i det sannhetens øyeblikk da Det tredje rike styrtet sammen i ruiner rundt ham. Da var det ikke hans eget ansvar at krigen var tapt, men tyskernes skyld, de hadde ikke vist seg verdig ham, Den store Fører som var utsendt av Forsynet selv, og han beordret derfor at hele Tyskland skulle ødelegges før kapitulasjonen. Han ville heller legge hele Tyskland og Europa øde enn å innrømme at han tok feil, og om han hadde kunnet ville han nok ødelagt hele verden og utryddet alle mennesker som hevn for sitt tapte livsverk og fordi resten av menneskeheten ikke var ham verdig.

I stedet for ekte og sunne følelser basert på livsglede ernærer psykopaten seg på respekt og beundring fra andre. Beundring fra andre mennesker er et slags surrogat for ekte livsglede, det er noe psykopaten er helt avhengig av i mangel av ekte livsverdier, og med beundringen følger energi som trigger psykopatens selvfølelse og får ham til å føle seg vel. Derfor blir mange kjendiser med en psykopatisk personlighet attention junkies. De blir helt avhengige av å få seg selv bekreftet gjennom omverdenens oppmerksomhet. Dette fenomenet bunner selvsagt i psykopatens underbevisste forståelse av hvor mislykket han egentlig er som person … dersom andre beundrer ham er dette for psykopaten en bekreftelse på at han er vellykket likevel og ikke har behov for å forandre seg eller tilegne seg nye verdier i livet. Det er en slags forsikring om at han ikke bare er OK, men mye bedre enn andre vanlige mennesker. Psykopaten speiler seg derfor på en måte i andre mennesker… liksom Narcissus som speilet seg i vannflaten og ble forelsket i seg selv speiler psykopaten seg i andres bilde av ham som de bibringer ham gjennom sin bekreftelse og som psykopaten også er forelsket i … og uten respons og bekreftelse i form av beundring og respekt er han således ingenting.

Derfor liker han seg ikke alene, han føler seg bokstavelig talt fremmed i sitt eget selskap, dette fordi han er så grunnleggende fremmed for seg selv. Når han er alene risikerer han å møte sitt egentlige jeg, som bobler opp fra underbevisstheten når psykopaten ikke har noe å beskjeftige seg med. Og hans egentlige jeg er jo ikke det gylne speilbildet av seg selv som andre mennesker holder opp for ham, men et totalt vrengebilde av dette falske speilbildet … et vrengebilde som derfor er sant. Derfor vil en psykopat som finner seg selv alene alltid bli meget rastløs og urolig, inntil han finner noe å vende oppmerksomheten mot, noe som tar bort den murrende uroen fra hans indre sjelsliv og samvittighet.

Men selv om psykopaten ikke makter å gjennomskue seg selv, er han ekspert på å oppdage svake eller dårlige sider hos andre mennesker, og denne evnen misbruker han til å kritisere og desavuere andre og angripe og bryte ned deres selvtillit og følelse av egenverd. Psykopaten er derfor farlig for naive mennesker som tror godt om alle, og for mennesker med lavt selvbilde, som nevrotiske mennesker gjerne har. Og ofte søker psykopaten seg nettopp til slike mennesker, fordi de er lette å få makt over.

Men hvorfor er psykopaten en slik ekspert på å oppdage negative egenskaper hos andre? Vel … noen er kanskje rett og slett født psykopater, men for de menneskenes vedkommende som er blitt gjort til psykopater av miljøet kommer deres store spesielle evner til å analysere andre av at de i så lang tid har levd i mer eller mindre konstant krig med mennesker som har undertrykket dem og begått overgrep mot dem, og de har derfor blitt nødt til å studere sine overgripere og avdekke deres svake sider, slik at det ble lettere for dem å forsvare seg mot disse eller andre mennesker som søkte å undertrykke dem.

Psykopaten er også mentalt avskjermet fra å se de gode sidene hos folk. Vennlighet og generøsitet f.eks. avskriver han gjerne som svakhet av folk som vil kjøpe seg venner, og dumhet fordi folk ikke forstår at de bare blir utnyttet. Han har aldri lært å utvikle de sidene av sin sjel som kunne gjort ham i stand til å kommunisere med andre mennesker på et avslappet, trøstefull og likeverdig plan. Dette fordi han ikke stoler på noen og lever i konstant indre dekning og angst for å bli gjort overgrep mot. Hele sin energi og oppmerksomhet har han derfor brukt på å lære seg å oppdage de negative aspektene av andre menneskers personlighet, på å avsløre deres hemmelige planer og baktanker, som han innbiller seg at alle mennesker har. Han tror alle har skjulte motiver som ikke tåler dagens lys, akkurat som han selv. Og når han treffer andre psykopater eller mennesker som vitterlig har slike baktanker, får han sin kyniske livsoppfatning bekreftet. Og tror dermed at han selv er en stor menneskekjenner, og de fleste andre er idioter.

I tillegg fores denne overbevisningen av det faktum at mange psykopater vitterlig har en intelligens over gjennomsnittet. Denne kvaliteten er imidlertid på mange måter psykopatens verste fiende, fordi den hindrer ham i å innse at han på de fleste andre områder er ganske ordinær, og at han på det følelsesmessige og moralske område attpåtil er uutviklet som et lite barn. Uttrykket mangelfullt utviklede sjelsevner burde erstattes med mangelfullt utviklede moralevner for psykopaters vedkommende. Moralsk intelligens må som all annen intelligens stimuleres og oppmuntres for at den skal kunne utvikle seg, og denne stimuleringen har psykopaten sjelden eller aldri blitt eksponert for. Psykopaten er derfor moralsk dum … han forstår rett og slett ikke i mange tilfeller at han gjør noe galt. Han vet nok at en handling i seg selv er ulovlig og møtes med straff, men forstår ikke den moralske essensen i handlingen som forbyr at han kan utføre den. Denne manglende forståelsen har sin årsak i både lav moralsk intelligens og manglende evne til empati, til å sette seg inn i sine ofres følelsesliv. Og grunnen til at han ikke makter å sette seg inn i andre menneskers følelsesliv er at han ikke har et lignende følelsesliv selv. Psykopaten er nemlig følelsesmessig avstumpet, han er en slags emosjonell autist med bare en kanal åpen mot verden; han klarer bare å erfare negative følelser som sinne og hat og og misunnelse og bitterhet, eller føleri og sentimentalitet. Følelser som samhørighet, livsglede, takknemlighet, kjærlighet og andre positive følelser er fremmede for psykopaten og derfor ikke-eksisterende for ham og noe som han ser på med den største mistenksomhet og forakt og frykt. Frykt fordi disse følelsene representerer en fare for ham selv, i og med at de er ukjente for ham og han ikke har noen kontroll over dem eller de menneskene som eier dem. Derfor lever mennesker i diktaturer styrt av psykopater alltid i en blanding av frykt og kjedsomhet. Alt som skaper ekte livsglede er undertrykket i slike land. Alt det som lederen selv ikke er i stand til å forstå og oppleve vil han nemlig forby. Livsglade mennesker er frie mennesker og naturlig opptatt av at andre skal ha det like godt og være like frie som dem selv. Og jeg tror også det er motsatt; de som er onde vil at andre skal ha det like ondt som dem. Gode mennesker vil derfor gjøre motstand mot alt som undertrykker livsgleden. Av denne årsak må alt som stimulerer livsgleden forbys eller undertrykkes av styresmaktene. Livsgleden og dens følgesbror friheten er jo den største trusel mot enhver diktator og må med alle midler fjernes. Derfor var livet så grått og gledesløst i Sovjetunionen og de andre kommunistdiktaturene i Øst-Europa.

Som jeg allerede har vært litt inne på har psykopaten i tillegg til sin mangelfullt utviklede moralske intelligens en like alvorlig mangel som hindrer ham i å se alle aspektene av verden, og derfor kunne forstå og nyte livet i sin helhet. Han greier nemlig bare å se det onde i menneskene og verden, det gode unnslipper simpelthen hans bevissthet. Med det gode og det onde mener jeg det slik som disse begrepene oppfattes av alminnelige folk; der det gode er noe som er til fordel for menneskene, og det onde noe som er skadelig. Så kan man diskutere i det vide og brede om hva som er skadelig og hva som er fordelaktig, men det akter jeg av plasshensyn ikke å gå nærmere inn på her og nå. Riktignok kan en psykopat ha tilegnet seg teoretiske kunnskaper om disse positive aspektene gjennom f.eks. studier i psykologi eller filosofi eller andre fag, men han har selv ingen førstehånds kjennskap til disse gjennom egne erfaringer, og må derfor gjette seg til andre menneskers egentlige emosjoner når de viser følelser han ikke kjenner fra seg selv. For å kunne se det gode i menneskene behøver man indre trygghet, trygghet og visshet for at andre ikke vil angripe deg dersom du åpner deg for andre menneskers personlighet og måte å være på. Men ikke tryggheten bak en skanse, som psykopaten gjemmer seg bak, men tryggheten i seg selv og på seg selv, i vissheten om at man er sterk nok og tåler å bli såret og tråkket på om det skulle vise seg at den man åpner seg for har mindreverdige hensikter.

For ved å åpne seg tar man en risiko. Man risikerer å bli såret og krenket og skadet. Ved å være ærlig og utlevere seg selv til andre, ved å vise dem hva du består av og hva du tenker og føler og synes og mener innerst inne, tar man en sjanse. Man må stole på sine nære medmennesker og at de ikke vil deg noe vondt eller har negative hensikter med det de sier og gjør, og stole på at man er sterk nok til å takle det om noen angriper deg.. Og det kan ikke psykopaten. Han er ikke sterk nok i sitt indre til å tåle å bli følelsesmessig forulempet av mennesker som står ham nær, det tåler hans allerede lave selvbilde ikke … det egentlige selvbildet, det som han hele tiden forsøker å gjemme unna og erstatte med et påtatt høyt selvbilde kunstig skapt av ham selv, og hvis kamp for å holde vedlike koster så mange ressurser at mer eller mindre hele hans liv brukes på denne kampen. Psykopaten stoler ikke på noen i hele verden. Og dette skyldes at han har blitt angrepet og mer eller mindre systematisk blitt dårlig behandlet og forsøkt brutt ned av andre psykopater eller slette mennesker i barndommen. Han har tidlig lært at han ikke kunne stole på sine omgivelser, og har deretter overført denne lærdommen til å gjelde resten av verden også. Psykopaten opplever derfor verden som en evig kampsone, der bare de beste og sterkeste vinner. Og innholdet i disse erfaringene har psykopaten så transformert til en egen personlig ideologi og livssyn, som sier at bare de beste og sterkeste FORTJENER å vinne og overleve, og han ser med forakt på alt og alle som er svake, alle som er annerledes og ikke greier å hevde seg. Dem er det riktig å bare lure og utnytte, og om nødvendig utrydde.

Men psykopaten har til tross for sin egen overbevisning om egen overlegenhet og styrke enda en fatal mangel, beslektet med umuligheten av å erkjenne verdens gode aspekter: Han greier heller ikke å se og akseptere verden som den ER … som bare ganske enkelt tilstedeværende, som tilstrekkelig eksisterende i seg selv. Han greier ikke erkjenne dette helt grunnleggende aspektet av verden pga. sin overfladiskhet og stadige trang til nye stimuli og tilfredstillelse. Verden er rett og slett ikke god nok for ham. Psykopaten kjeder seg derfor lett og trenger stadig nye inputs og impulser. Dette gjør ham ute av stand til å finne ro og erkjenne verdien i det han til enhver tid ser rundt seg. Derfor har mange psykopater en slik trang til å ville forandre alt, til å ville gjøre verden bedre, til å skape verden og andre mennesker i sitt eget bilde, som en annen Gud. Verdensforbedrerne Lenin og Stalin var opplagt psykopater.
 
Andre psykopater bryr seg ikke om å forandre omgivelsene. De innser at verden aldri kan gjøres grunnleggende annerledes ved deres egen innsats og konsentrerer seg derfor bare om å suge til seg og skaffe seg selv så mange fordeler og goder som mulig, og er villig til å bruke hvilke formål de enn finner formålstjenlig til dette.

Fines det så ingen gode sider ved psykopaten? Jo det finnes selvsagt noen. Som tidligere nevnt er psykopaten mer fri og uavhengig fra samfunnets normer, også de som virker undertrykkende på menneskets utvikling. Ingen samfunn er perfekte, ingen har bare positive lover og normer. Psykopaten er også pga. sin umodenhet og konstante utilfredshet ofte et mer søkende menneske, åpen for nye stimuli og impulser. Derfor oppdager psykopaten ofte nye verdier og signaler i samfunnet tidligere enn andre, og vet å utnytte disse. Men sin frihet betaler psykopaten med ensomhet. Ingen mennesker er mer ensomme og alene enn psykopaten.

Det er synd i psykopaten, fordi han lever hele sitt liv uten å lære verken seg selv, andre mennesker eller livet og verden å kjenne. Han går gjennom livet følelsesmessig isolert fra alt og alle, som en zombie som har programmert seg selv til å være den han er og reagere ut fra visse mønstre i det han oppfatter av utenverdenens påvirkninger på ham. Hans følelsesliv består av sublimert sinne som han har foret fra følelsen av innbilte eller reelle krenkelser og overgrep begått mot ham selv, og disse krenkelsene bruker han så som unnskyldning og påskudd for selv å begå overgrep mot andre. Noen ganger går dette sinnet over i et kontinuerlig hat som sperrer for alle andre følelser og som medfører at psykopaten gjør seg skyldig i de mest forkastelige handlinger. Disse handlingene, som er grove krenkelser av andre mennesker, fører til omfattende bevegelser i dypet av hans sjel, og hans slumrende samvittighet prøver stadig å sende signaler til ham om at det han gjør er skadelig både for andre og for ham selv, men i arbeidet med å undertrykke disse signalene gjør psykopaten seg selv stadig mer hardkokt og ufølsom. Og i de aller verste tilfellene utvikler psykopaten seg til et menneske som finner nytelse i å påføre andre smerte og angst og andre lidelser, og han blir kanskje seriemorder. Hans følelsesliv er nå så pervertert at han finner sterk lyst i å drepe, og noen av dem får til og med orgasme når de torturerer og dreper sine ofre. Disse psykopatene har tråkket over alle menneskelige og umenneskelige grenser og hengitt seg til ondskapen. De finner en slags pervers tilfredshet i å være onde.

Men selv om det er sørgelig at et menneske forspiller sitt liv på denne måten og misser ut på så mye i livet bør man aldri tilkjennegi at man synes synd i en psykopat. Han vil da sannsynligvis med en gang forsøke å utnytte dette ved å manipulere deg til å gi ham ting, bruke deg som redskap til å oppnå noe eller bistå ham på forskjellige andre måter. Eller han vil reagere med raseri fordi hans ego er blitt krenket i og med at du føler medlidenhet med ham, og vil deretter betrakte deg som en personlig fiende. Og som fiende av en psykopat har man sjelden noe godt i vente.

Hvordan må en psykopat møtes? Med fasthet og grenser, og øyeblikkelige sanksjoner dersom grensene brytes. Psykopaten forstår bare ett språk, og det er maktens. Han forakter vennlighet og snillhet, som han betrakter som svakhet og dumhet, og vil forsøke å utnytte mennesker som møter ham på en slik måte. Det går heller ikke an å møte ham med overdreven motreaksjon eller straff, da dette bare vil avle mer hat og bitterhet og aggresjon og hevnlyst i ham. En passe blanding av vennlig fasthet og avstandtagen når det er nødvendig er den beste måten å deale med psykopater på, dersom man ikke har mulighet for å holde seg helt unna dem.



Hva kan gjøres for å hjelpe psykopaten? Ingenting kan vanligvis gjøres, fordi psykopaten bare vil le hånlig av selve tanken på at det noe galt med ham, men dersom en terapeut eller et annet psykologisk kyndig og klokt menneske slumper til å komme i kontakt med en psykopat nettopp idet denne kastes ut i en livskrise, finnes det en mulighet for at psykopaten kan forandre seg gjennom forsiktig veiledning og hjelp til å innse de destruktive mønstrene i sin atferd og tankegang. Bare i en dyp eksistensiell krise er psykopaten mottakelig for å revidere sine oppfatninger om verden og seg selv.

Psykopaten er i videste forstand bare et produkt av naturen og omgivelsene. Det er en av menneskets naturlige overlevelsesstrategier som gjør et menneske til en psykopat. Sjelen er sårbar for krenkelser, og når et menneske til stadighet opplever å få sitt sjelsliv krenket og invadert av andre mennesker med skadelige hensikter, reagerer dette mennesket med å beskytte seg selv ved å trekke seg unna og gjemme eller undertrykke sine følelser overfor overgriperen og miljøet ellers. På denne måten overlever mennesket, men med et skadet og hemmet følelsesliv som det aldri makter å utvikle på en normal og sunn måte. Det er likevel bedre å leve slik enn slett ikke å leve. Psykopaten er derfor uskyldig i at han er blitt som han er blitt, men ikke uskyldig i sine gjerninger, selv om han ikke forstår alvoret i dem. Han greier nemlig å forstå at en handling er strafferettslig kriminell og at andre lider under den, selv om han ikke forstår innholdet og alvoret i disse lidelsene. Han begriper bare ikke at han ikke skal få kunne gjøre som han vil. I hans øyne er det jo de sterkeste som hersker og har laget lovene for å styre over de svake og dumme, og attpåtil har greid å overbevise dem om at det er til deres eget beste, og siden verden derfor er innrettet slik at de sterkeste kan ta seg til rette overfor de svake, og siden han selv er sterk, eller innbiller seg at han er det … kan han gjøre hva han selv ønsker, så lenge han bare kommer unna med det.

Bare under en dyp personlig krise kan psykopaten hjelpes til å se hvilke opplevelser og traumer i barndommen som har gjort ham til det han er, og få innsikt til å forstå at han faktisk er uskyldig i det som skjedde med ham dengang. Og at han i utgangspunktet ikke er noe dårligere enn andre mennesker, at ethvert normalt menneske ville utviklet seg likedan under de samme betingelser, og at det i stor grad er tilfeldigheter i livet som avgjør om en person utvikler seg til å bli psykopat, og en annen utvikler seg til å bli helgen. Han må forstå at han ikke har hatt noe valg annet enn å beskytte seg gjennom tilbaketrekning. Fordi han innerst inne er så svak ville han være et lett bytte for andre psykopater eller hensynsløse mennesker dersom han blottet sitt indre selv. Først idet han gjennom en krise og kanskje ved en samtidig eksponering fra en terapeuts innsyn i hans sjel og psyke kan han våge å se sannheten om seg selv og innrømme sine svakheter. Gjennom en renselses- og helbredelsesprosess der han gjennomgår sitt liv kan han deretter vokse seg sterk nok til å forstå hva som har skjedd med ham og hvorfor han er blitt slik som han er. Han må se at han i siste instans selv er et offer, og hjelpes til å innse og godta at livet ikke er rettferdig, at vi kan rammes av de verste ulykker som kan ødelegge oss fullstendig, og at det er vårt lodd som mennesker å leve under slike vilkår. Vi lever i en verden der alt mulig forferdelig kan skje med oss … og alt mulig vidunderlig. Bare under slike betingelser er det mulig å være fri.

Han må deretter tilgi de menneskene som har gjort overgrep mot ham. Han må også tilgi Gud og Forsynet for de vanskeligheter han har hatt i livet, dersom han klandrer slike utenforstående krefter for sin skjebne. Og det er også nødvendig at psykopaten gjennomgår hele sitt liv og hovedelementene i det han har opplevd for å analysere og avdekke det mønster av handlinger og tankesett som har medført at han har levd sitt liv i løgn og selvbedrag og skuespill overfor omverdenen. Og ikke minst er det avgjørende at han får hjelp til å forstå at han har begått overgrep mot andre. Og be om tilgivelse fra sine ofre … og dersom det er praktisk mulig og ønskelig  må han gjøre godt igjen det han har gjort mot andre mennesker, eller i hvert fall gi dem en symbolsk gest som uttrykk for sin beklagelse. Dette for å rense seg selv for all skyld. Det er ikke sikkert det er mulig for en psykopat å rette opp den skaden han har gjort. En morder kan aldri vekke til live sitt offer. Men ved å uttrykke fra dypet av sin sjel beklagelse for den handlingen han har begått renser han seg samtidig for all skyld.

Men hvordan kan psykopaten befri seg fra denne skylden, når offeret jo har mistet det mest verdifulle han hadde, nemlig sitt liv? Befrielsesprosessen foregår på et høyere, på et universelt åndelig plan. Som mennesker og dermed sjeler i universet er både offer og overgriper deler av samme ånd, av universets ånd. Og ved å be om tilgivelse og uttrykke beklagelse henvender overgriperen seg til universet, som vi alle er en del av. Også det avdøde offerets sjel er nå en del av det åndelige univers og mottar beklagelsen fra morderen. Det er noe lignende de kristne snakker om når de sier at Jesus døde på korset for menneskenes synder, at Gud på denne måten tok alle menneskenes synder på seg. Gjennom sin beklagelse befrir morderen seg fra sin byrde og Universets ånd har nå tatt morderens skyld på seg og forvitret den bort i intet. Man kan si at universets ånd i siste instans uansett har alt ansvar for alt som har hendt og alt som vil hende i og med at vi alle er produkter av universets ånd. Men kun ved å innrømme sin egen skyld er det mulig for en synder å avlaste seg selv for alle synder som tynger ned hans sjel.

Vi har nemlig alle egenskyld og ansvar for det vi gjør. Siden vi er i alle fall tilnærmet frie vesener foretar vi tilnærmet  frie valg. Vi er alle derfor  tilnærmet personlig ansvarlige for de valgene vi gjør, selv om omstendigheter vi ikke er herre over selvfølgelig påvirker våre valg, og vi derfor aldri fullt ut kan gjøres ansvarlige for våre gjerninger. Alle mennesker, også psykopater, er i en viss forstand uskyldige. Kun den som bevisst og overlagt foretar en moralsk kritikkverdig handling er skyldig.

Gjennom en aller siste handling i fornyelsesprosessen tillater psykopaten endelig å behandle seg selv som et menneske, og ikke som et slags imaginært supervesen som er hevet over alt og alle. Når han har forstått hva han egentlig er for noe … at han er et  menneske med samme plass og samme rettigheter i verden som alle andre, verdt hverken mer eller mindre enn andre, gjenstår det siste middelet som vil befri ham fra hans destruktive livsmønster og gjøre ham til et nytt menneske. Han klarer gjennom denne siste handlingen endelig å akseptere seg selv som et vanlig menneske og dermed bli fri. Ikke fri fra verdens krav og strev, men fri fra de umulige krav og forventninger han har satt til seg selv om å være overlegen og bedre enn alle andre.

 Og denne aller siste handlingen er at han tilgir seg selv.

 En siste kommentar:

Jeg tror ikke på psykopatbegrepet … jeg tror ingen mennesker er så enkle at de lar seg fange inn og kategorisere innenfor denne betegnelsen, verken slik den brukes av folk flest eller av psykiatere.

Likevel er det indikatorer i denne beskrivelsen som opplagt passer på en viss gruppe mennesker, og i noen grad på alle mennesker. Vi kan nok alle oppføre oss som psykopater under visse omstendigheter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nr. 140: Den falske krigen imot Jan Hanvold avslører ikke at han lever i hor og synd!

Nr. 140: Den falske krigen imot Jan Hanvold avslører ikke at han lever i hor og synd! Når jeg leser hva enkelte skriver imot Jan...